Kan en person kurere seg selv på kropp og sjel ved å fordype seg i det oversanselige?

Damen som satt på stol rekken til høyre for meg, lente seg ivrig frem og spurte: ”Kan transcendental meditasjon virkelig gi meg fred i sinnet?” Hun spurte ikke tilfeldig eller på en likegyldig måte. Det fortvilte uttrykket i øynene og det intense grepet om stolryggen foran hadde uten tvil sin bakgrunn i våkenetter med mareritt og stress. ”Jeg har prøvd alt mulig,” fortsatte hun, ”både religion, psykoanalyse, narkotika - og ellers alt som tenkes kan. Men jeg er fremdeles like tom. Derfor søker jeg fortsatt.”

Vi var en gruppe på omkring femti personer som var til stede ved det første av to leksjoner om transcendental meditasjon, eller TM som det også blir kalt. Tydeligvis hadde damen ved siden av meg ennå ikke lært å kjenne ham som sa: ”Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere.” Joh 14, 27. Jeg tenkte med meg selv at jeg måtte prøve å få en samtale med henne. Men nettopp nå var alles oppmerksomhet rettet mot taleren. De hadde kommet for å få vite hans svar.

”En nøyaktig utøvelse av TM vil fjerne angst og stress på en effektiv måte,” begynte han. ”TM har nettopp til hensikt å skape den indre fred som du snakker om. For meditasjonen eliminerer de mange negative påvirkninger man hele tiden utsettes for.”

Hva er egentlig transcendental meditasjon? Er den en gjenoppdaget teknikk? En Østens religion maskert som vitenskap? Eller en ny måte å komme i stemning på uten bruk av narkotiske stoffer? Er dette løsningen på alle personlige problemer?

Mens bøker om TM topper salgslistene, og dags- og ukepressen utnytter temaet maksimalt, er tiden kommet for kristne mennesker til å søke å bli klar over hva TM egentlig går ut på, og hvordan de bør forholde seg til denne åndsretning. En av dagens bestselgere om TM definerer metoden som ”en enkel, naturlig og behagelig teknikk som får sinnet til å bevege seg på et stadig dypere plan, inntil det overskrider grensen for det bevisste og kommer i direkte kontakt med selve kilden for tankevirksomheten”[1]. Selv om en slik definisjon kan virke nokså abstrakt, er de resultater som man påstår å oppnå gjennom å praktisere TM, reelle nok.

”Etter at jeg begynte å meditere, har jeg kunnet utfolde en nesten ubegrenset energi,” hevder en høyskolestudent fra California. ”Resultatene har økt merkbart fordi jeg har forbedret hukommelsen.” En bilselger har dette å si: ”Jeg pleide å være ille plaget av søvnløshet, men nå sover jeg som en stein.” Andre TM-tilhengere påstår at meditasjonen har hjulpet dem i enhver henseende, fra det å gå ned i vekt til å overvinne depresjon.

”Transcendental meditasjon fører til målbare forbedringer i nær sagt alle menneskelige funksjoner,” påstås det i en instruksjonsbok som er blitt benyttet ved kursvirksomheten. ”Derfor er den i stand til å løse alle grunnleggende problemer i menneskelivet.[2] Ifølge instruktøren vår er TM ”den eneste teknikk som forbedrer enhver livsfunksjon. Når vi selv prøver å øke vår yteevne, gjelder det som regel bare et enkelt felt, for eksempel evnen til hurtiglesning, mens TM finner vei til selve livets rot og vanner den. Derfor blomstrer hele treet.”[3]

Første gang allmennheten for alvor fikk kjennskap til TM, var i midten av 60-årene da Beatles-gruppen i et forsøk på å legge av stoffmisbruk, foretok en ”pilegrimsreise” til Himalaya. Der kom de i forbindelse med en hellig mann, eller guru, som het Maharishi Mahesh Yogi. Denne mannen, en tidligere lege som var blitt hinduistisk munk, hadde selv lært meditasjonsteknikken av en lærer som ble kalt Guru Dev, eller guddommelig leder. Oppsatt på å nå hele verden med meditasjonens evangelium oppdaget han snart at han ikke ville klare det, om han personlig skulle undervise alle de mange gruppene. I de senere år har han derfor satset på å utdanne lærere som kan bringe informasjonen videre gjennom foredrag og personlig veiledning. Man prøver omhyggelig å unngå å gjøre oppmerksom på det religiøse innhold i TM og dens forankring i hinduismen. Den blir lansert nesten utelukkende som en ”vitenskapelig teknikk”.

Som et resultat av denne nye strategi er det bare i USA mer enn en halv million mennesker som regelmessig mediterer, og hver måned blir det opptatt tretti tusen nye kursdeltagere. Det finnes 370 TM-sentra med seks tusen instruktører spredt utover landet.[4] Den som ønsker å lære kunsten, må først være til stede ved to innledningsforedrag, som er gratis. Disse blir omhyggelig kunngjort og blir gjerne holdt i leide lokaler. Dersom du, etter å ha hørt disse foredragene, fortsatt er interessert, blir det å ta steget fullt ut. Du har en personlig samtale med TM-instruktøren, og du må punge ut med et anselig gebyr for de instruksjonstimene som følger. De neste fire faser finner sted i et TM-senter. Selv om denne Østens filosofi gir seg ut for å være fullstendig sekulær og vitenskapelig, er den neste fasen tydelig religiøst preget. Til denne seremonien, der du skal lære meditasjonskunstens hemmelighet, blir du bedt om å ta med et offer - et hvitt lommetørkle, seks blomster og tre friske frukter. Disse blir overlatt til instruktøren, som så tar deg med til et privat rom. Før du går inn, blir du bedt om å ta av deg skoene. Instruktøren tenner lys og brenner røkelse og plasserer offergaven på et alter under et fargeportrett av Guru Dev, Maharishiens avdøde læremester.

Så begynner instruktøren å synge en noe langtekkelig sang på sanskrit. Denne sangen, eller puja, er i virkeligheten en hyllest til guddommen Guru Dev, og han blir identifisert med de tre hovedguder i hinduismen, Brahma, Vishnu og Civa. Noe du ikke blir fortalt, er at ordene i puja taler om hvordan offergavene du hadde med, blir oppfattet som din ærbødige hyllest til Guru Dev og hele hinduismens gudeverden. Eller som en fremtredende kjenner av Østens religioner uttrykker det: ”En person blir betraktet som en god hindu ved det han gjør, ikke det han tror.”[5]

Som avslutning på puja bøyer instruktøren seg foran alteret, og med en omhyggelig innøvet håndbevegelse innbyr han deg til å bøye deg ned ved siden av ham. Du får i alminnelighet ikke noen videregående innføring i meditasjonskunsten før denne seremonien er over. Av samvittighetsgrunner vil du kanskje avstå fra å ta skoene av og bøye deg under sluttstrofene av puja, og du kan likevel motta undervisning. Men hvis du avslår å bringe offeret, og hvis du kommer med innvendinger mot ritualet som blir utført, vil du ikke bli innviet i kunsten.[6]

Ytterst få er klar over den virkelige betydningen av denne innvielsesseremonien, og betrakter den derfor mer som et kuriøst utslag av møtet mellom Østens og Vestens kulturer, enn en seriøs akt av hinduistisk tilbedelse, noe den i virkeligheten er.

Etter puja vil instruktøren gi deg ditt personlige mantra, et eller annet klangfullt ord som du for fremtiden skal bruke mens du mediterer. Du får beskjed om ikke å røpe ditt mantra for noe menneske. Et slikt mantra kan lyde svært enkelt og meningsløst, for eksempel “om”, “rarna”, “dhign” eller “iyim”. Men i hinduistisk sammenheng har det en bestemt betydning. Disse mantra-ordene er hentet fra Vedas, hinduismens hellige skrifter. I den religiøse tradisjon er et mantra brukt for å påkalle en av guddommene.

Straks instruktøren har forvisset seg om at du er blitt fortrolig med ditt mantra, får du en kort innføring i transcendental meditasjonsteknikk. Etter denne første leksjon skal du, sammen med andre nye kursdeltagere, overvære en serie på tre leksjoner. Deretter får du rett til en gratis konsultasjon hver måned ved et TM-senter, som da holder kontroll med at du fremdeles er aktiv deltager.

Nå er du blitt en fullverdig utøver av transcendental meditasjon. Heretter bruker du hver dag to perioder på 15-20 minutter da du stadig gjentar ditt mantra stille for deg selv inntil all tankevirksomhet synes å opphøre, og du beveger deg ut i det oversanselige for å søke kontakt med selve kilden til den ”skapende intelligens”. Dette betyr at sansene er stengt for den normale, ytre påvirkning og at bevisstheten er nøytralisert. Nå er du helt og holdent innstilt på å få kontakt med en innbilt ”kosmisk bevissthet”.

Hvordan bør en kristen forholde seg til TM? Her er det nødvendig å ha klart for seg hvilket idégrunnlag TM bygger på. Ta for eksempel mantraet. Få mennesker i Vesten er klar over at i hinduistisk meditasjon blir mantraet messet frem om og om igjen for å frembringe en trancelignende tilstand av selvhypnose. Slik omtaler også maharishien det man opplever gjennom TM: ”Veien til opplysning går gjennom selvhypnose.”[7] Som tidligere nevnt er mantraet et ord som i hinduistisk religiøs praksis blir brukt for å påkalle en av de mange guddommer. En hindu som tilber, prøver å smelte hele sitt vesen sammen med ånden fra den guddom som han påkaller gjennom sitt mantra.

Noe av det farligste en kristen kan gjøre, er å tømme sitt sinn for all tankevirksomhet og med fullt overlegg nøytralisere det, slik det skjer når man praktiserer TM. Man skal være klar over at i det øyeblikk sinnet legges åpent for en hvilken som helst påvirkning, er onde makter klare til å rykke inn og ta over. Jesus forklarer dette i Matt 12,43-45.

Selv om man prøver å få folk til å tro at TM ikke har religiøs tilknytning, har Maharishi Mahesh Yogi uttalt at TM kan sammenlignes med bønn.[8] Mantraet er et sentralt ledd i den form for ”bønn” som praktiseres i TM. Vi minnes Jesu ord i Matt 6,7: ”Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør.”

Den ”bønn” som maharishien hentyder til, er i hvert fall ikke adressert til de kristnes Gud. Til tross for at man gjeme vil kamuflere TM som en ”mental eller vitenskapelig teknikk”, er det like fullt en kjensgjerning at den har til hensikt å bringe den som mediterer, ”tilbake til selve tilværelsens kilde”. Denne ”kilden” er avgjort ikke den Gud som de kristne tilber, men Brahma -hinduismen ”verdenssjel”.[9]

Ikke nok med at maharishien avviser Kristi stedfortredende offer, men han lærer at frelse fra synd ikke kommer gjennom Kristus. I stedet får vi vite at gjennom TM ”kommer synderen meget lett ut av syndens område og blir et dydig menneske.”[10] Man skulle anta at når maharishien hevder at vi blir rettferdiggjort gjennom TM, skulle man tro at man blir helliggjort på samme måte. Og det er nettopp hva han påstår. ”Det er meget vanskelig, for ikke å si umulig, å utføre riktige handlinger hvis man ikke har det riktige utgangspunkt. Ved hjelp av transcendental meditasjon er det lett å oppnå en ren bevissthet og dermed automatisk å kunne utføre riktige handlinger.”[11]

Etter å ha hørt hvordan TM-instruktøren i sitt innledningsforedrag regnet opp alle de fantastiske goder som kunne oppnås ved å meditere, stod det helt klart for meg at hvis alt dette virkelig var sant, ville vi ikke lenger ha behov for en frelser. Ingen flere problemer, ikke mer ulykke, ingen lidelse. Vi ville ikke behøve å gå veien om Golgata, og vi kunne vende ryggen til selvfornektelsens vei. Uten større anstrengelser kunne vi bare meditere oss til fullkommenhet. Et slikt livssyn kan nok ha sterk appell til det falne menneske, som heller vil løfte seg selv opp etter håret enn å ydmyke seg til å motta frelse gjennom en annen.

I Salmenes bok tales det om en rettferdig mann som finner glede i å meditere over Herrens lov dag og natt. Sann kristen meditasjon forutsetter aktiv tankevirksomhet, idet man grunner på Guds ord inntil det blir klart forstått og kan anvendes i det daglige liv. Så forskjellig dette er fra TM, der sinnet med hensikt blir lukket for virkeligheten og tømt for all tankevirksomhet, unntagen en mystisk fornemmelse av ”tankelivets kilde”!

Det er en beklagelig kjensgjerning at tusentalls mennesker i vår tid virkelig tror at de gjennom TM kan finne ny kraft og få fred i sinnet, og oppleve den lykken som de ikke kunne finne andre steder. Som kristne er det vår plikt og forrett å fortelle disse menneskene at det de leter etter, ikke finnes i TM eller i andre religionssystemer, men bare i Kristus.

Ken McFarland i Tidens Tale Nr. 3, 1978

[1] Denniston og McWilliams: The TM Book (Allen Park, Michigan: Versemonger Press, 1975), s. 36.
[2] Fundamentals of Progress (Fairfield, Iowa: MIU Press, 1975), s. 54. 
[3] Peulso: Introductory Lecture, 16. nov., 1975, Orange Country, California, TM-senter. 
[4] ”The TM Craze: Forty Minutes to Bliss”, Time (13. okt. 1975), s. 71. 
[5] Coomaraswamy: Hinduism and Buddhism (New York: Philosophical Library, undated), s. 28.
[6] Douglas Shah: The Meditators (Plainfield, N. J.: Logos International, s. 16. 17. 
[7] Maharishi Mahesh Yogi: Transcendental Meditation (New York: Allied Publishers Private Ltd., 1963), s. 279. 
[8] Yogi: Meditations of Maharishi Mahesh Yogi (Bantam Books, 1968), s. 95. 
[9] Gordon R. Lewis: What Everyone Should Know About Transcendental Meditation (Glendale, California: G/L Publications, 1975), s. 73. 
[10] Meditations of Maharashi Yogi, s. 119.
[11] Yogi: Mahareshi Mahesh Yogi on the Bhagdad-Gita (Penguin Books, 1969), s. 294.