1.    Forklaring angående hvilket dekret de 70 profetukene skal regnes fra:
a.    Det første mulige dekret ble utstedt i 538 (eller muligens i 537) av kong Kyros den store. Den tillot tilbakeflytting av eksil-jøder til deres hjemland og fullmakt til at de kunne bygge et hus for sin Gud i Jerusalem. Esra 1:2-4. I forbindelse med dette dekret frigav også Kyros de hellige kar som Nebukadnesar hadde tatt med seg fra Jerusalem til Babylon, og som Belsasar så blasfemisk hadde drukket av den natten da Kyros inntok byen og slo ham, bare et år før dette dekretet ble utstedt. Noen og femti tusen jøder returnerte innen et år. De møtte hard motstand fra ikke-jøder i området, og på grunn av dette trakk arbeidet med å gjenreise byen og tempelet ut (se Esra kap. 2 til 5).

b.    Det andre av de tre dekretene ble utstedt rundt år 519 av Darius 1 Hystaspes (ikke å forveksle med mederen Darius). Kort tid etter at Darius begynte å regjere mottok han et brev der han ble bedt om å bekrefte det tidligere dekretet utstedt av Darius. Darius igangsatte et søk i de persiske arkivene i Babylon og Ahmeta, og det ettersøkte dekretet ble til sist funnet (Esra 6,1-5). Darius bekreftet og gjentok dekretet og ba motstanderne holde seg unna.  «La arbeidet på dette Guds hus foregå uhindret!» sa han  (Esra 6,6-12).

c.    Det tredje dekretet ble utstedt av kong Artaxerxes 1 Longimanus. Kvalitativt var dette dekretet (Esra 7,11-16) overlegent sammenlignet med de to tidligere dekretene, for det gav Esra i oppdrag å utpeke dommere og lovkyndige med full politisk og religiøs autoritet til å håndheve loven og straffe de som ikke fulgte den. Se Esra 7,25-26. Basert på dette dekretet ble tempelet endelig fullført, i tråd med dekretene til Kyros, Darius og nå til sist Artaxerxes (se Esra 6,14-15). Esra refererer til alle tre dekretene med entallsordet «befaling» , som indikerer enheten og sammenhengen mellom disse tre dekretene. Det peker også på den spesielle betydningen av det tredje dekretet, for uten det ville ikke de to første bli fullbyrdet. Det var dette tredje dekret – dekretet gitt i Artaxerxes’ syvende år – som gav Jerusalem sin gjenfødelse. Det var dette tredje dekretet som autoriserte dommere og lovkyndige, og som spesielt re-etablerte den jødiske loven som en basis for regjeringen, som gjorde det mulig å gjenreise Jerusalem som hovedstad. Derfor var det også dette tredje dekretet som Gabriel må ha hatt i tanke når han snakket om et dekret som skulle «gjenreise og ombygge Jerusalem» (Dan. 9,25). Kan vi tidfeste dette dekretet? Ja. Esra implementerte dekretet en eller annen gang etter sin ankomst i Palestina i den femte måneden i det syvende året av kong Artaxerxes’ regjeringstid. Fordi de jødiske månedene ble regnet fra vår til vår falt den femte måneden i det gamle Jerusalem på tiden mellom medio Juli og medio September i vår kalender. Den femte måneden i det syvende året av Artaxerxes’ regjeringstid vil si sensommers eller tidlig høst i året 457 f.Kr., og dekretet ble implementert like etter det. Dermed har vi datoen for begynnelsen av de 70 ukene: høsten 457 f.Kr.

2.    Kommentarer ang. tidspunktet for Jesu dåp (tidspunktet da en salvet, en fyrste skal stå frem ifølge Dan. 9,25):
a.    Ifølge Lukas 3,1 begynte Johannes døperen sin effektive men korte virksomhet i «det femtende året av keiser Tiberius’ regjering». Tiberius etterfulgte den kjente romerske keiseren Augustus, som døde 19 august i år 14 e.Kr (måneden august er oppkalt etter ham). Spesialister på historisk kronologi forteller oss at det er gode grunner til å konkludere at det 15. året i Tiberius’ regjering begynte i år 27. Herskeres regjeringstid ble regnet annerledes i de dager enn i dag. Forskjellige land benyttet seg også av forskjellige årstider (vår eller høst) når de regnet  årenes begynnelse og slutt. Når det gjaldt jødene så var det slik at selv om de regnet sitt religiøse år fra den første dag i måneden Nisan om våren (Mars-April). Idet området vi snakker om nå regnet de ikke-jødiske herskeres regjeringsår ifølge det jødiske sivile systemet, der året begynte om høsten (September-Oktober, avhengig av nymånen). De fulgte også den vanlige praksisen med å betrakte herskerens første år som intervallet mellom tiltredelsesdatoen og begynnelsen av den førstkommende høstens nyttårsdag. Tiberius begynte å regjere så snart Augustus var død, hvilket skjedde 19 august i år  14 e.Kr. Det første jødiske nyttåret falt en eller annen gang mellom medio september og medio oktober. Det var altså tilstrekkelig tid for at nyheten om den nye romerske keiseren kunne nå Palestina og for at det «første året» av hans regjering kunne registreres, før det jødiske nyttåret fant sted. Det «andre året» av Tiberius’ regjering har da begynt i Palestina nyttårsdagen i september eller oktober i år 14 e.Kr. , selv om Tiberius da egentlig ikke hadde regjert mer enn omkring to måneder. Dette systemet kan virke merkelig på oss, men den dag i dag er det i enkelte orientalske kulturer vanlig år regne et barns fødselsår (fram til første nyttår) som det første leveår, og det påfølgende fulle året som det andre leveåret. Slik gjør de det selv om barnet er født bare noen dager før nyttår. På dette grunnlaget kan vi slå fast at det «femtende året av keiser Tiberius’ regjering» (Luk.3,1) ikke begynte i august av år 28 e.Kr.  som vi ville tro etter vår moderne regnemåte, men i september-oktober av år 27 e.Kr. 

b.    Jesus ble døpt ikke lenge etter at Johannes begynte å preke. Mellom da og påsken (følgende vår) vet vi at Jesus tilbragte 6 uker med fristelser i ørkenen, han samlet disiplene sine her og der, og han deltok i bryllupsfesten i Kana. Det gir allikevel rikelig tid til at han kan ha blitt døpt innen utgangen av år 27 e.Kr.  Johannes med sitt drastiske og noe provoserende budskap har nok opplevd stor tilstrømning og respons ganske raskt.

3.    Kommentarer ang. tidspunktet for Jesu død (da ofringene skulle opphøre, slik Dan. 9,27 refererer til):
a.    Alle kommentatorer synes enig i at Jesus døde mens Pontius Pilatus var landshøvding, altså et sted mellom 26 og 36 e.Kr., nærmere bestemt i forbindelse med en påske ikke mer enn tre eller fire år senere enn hans dåp.

b.    Påskelammet (som symboliserte Jesus som skulle dø) skulle drepes på den fjortende dag i den første måneden i det jødiske år, altså måneden Nisan (2 Mos 12). Den jødiske dagen begynte ved solnedgang, så den ettermiddagen da påskelammet ble slaktet, kom nær slutten av den 14 Nisan og påskelammet ble spist om kvelden på det som i virkeligheten var begynnelsen av den 15 Nisan.

c.    Selv om moderne astronomer er i stand til å fortelle oss presist hvilke dager det var nymåne f.eks. i perioden 30-33 e.Kr., kan de ikke fortelle oss om nymånen faktisk ble sett de kveldene, for det er ingen måter de kan vite hvordan været eller de atmosfæriske forholdene var på de forskjellige dagene. Dermed er det slik at selv om vi vet hvilke dager nymånen først kan ha vært sett i den aktuelle måneden, vet vi ikke om det ble regnet som den 1 Nisan eller som f.eks. den 30 i måneden før. For å kunne vite hvilken fredag Jesus døde (vi vet det var den 14 Nisan), så må vi selvsagt vite hvilken dag det året som ble regnet som den 1 Nisan.  Så vi ser etter en påske en 14 Nisan, som falt på en fredag i årene 30-33 e.Kr.  Vi venter å finne at siden det var «midt i uken» (Dan 9,27) altså tre og et halvt år etter høsten 27 e.Kr. rr det sannsynlig at den påsken vi ser etter var våren 31 e.Kr. Det kan som nevnt ikke bevises utfra astronomien alene hvilket år det var.

d.    Mange kommentatorer hevder at det var fredag den 7 april år 30 e.Kr. at Jesus døde, basert på en antagelse om at nymånen faktisk var synlig fjorten dager tidligere, etter solnedgang den 24 mars. Men hvis nymånen p.g.a. været ikke kunne sees den 24 mars, og måneden dermed begynte en dag senere, så vil den 14 Nisan ikke ha falt på en fredag, men på en lørdag. Dette er altså ikke så enkelt- Til og med kornhøsten kunne være årsak til at den 1 Nisan ble forsinket. Klimaet i Jerusalem kunne være kaldt (800 m.o.h.) og noen ganger kom påsken for tidlig for kornhøsten, som var forsinket pga dårlig vær. Da kunne det hende at en 13 måned ble lagt til slik at det gamle året ble forlenget og nyttår ble utsatt til etter kornhøsten.  I de tilfellene kom påsken nær slutten av den andre fullmånen etter jevndøgn. Så langt etter Kristus som vi lever kan ingen astronom fortelle oss hvilke år som kan ha hatt 13 måneder. Hvis f.eks. påsken kom en måned forsinket i år 30 e.Kr. ville den 14 Nisan falle på en søndag eller mandag. Det var komplisert noen ganger å beregne rett påske, til og med for jødene den gang. De forskjellige jødiske sektene var ikke alltid enige, og det er vanskelig for oss å si entydig hvilken dag som var den 14 Nisan i et gitt år. Vi må bare konkludere med at det ikke er noen grunner til å IKKE ta år 31 e.Kr. som året for korsfestelsen. En fredagskorsfestelse i år 31 e.Kr. er mulig også på bakgrunn av astronomiske kalkuleringer (for hva de er verd).

e.    Daniel 9 indikerer at intervallet mellom salvingen av Messias (Jesu dåp) og tiden for hans død ville være tre og et halvt år. Johannesevangeliet (Joh 5,1; 6,4 og 12,1) som anfører hver påske Jesus feiret, viser oss at det gikk i virkeligheten tre og et halvt år fra Jesu dåp til hans død.

4.    Regnes år null?
a.    Nei, år null regnes ikke. Det går fra år en før Kristus til år en etter Kristus. Således ender de 70 uker = 490 år i 34 e.Kr, og ikke i år 33.

Kjell Aune