Et intervju med Steinar Lem, talsmann for Framtiden i våre hender.

Penger er vanskelige saker, også for en kristen, for hvordan burde egentlig en kristen bruke pengene sine? Paulus skrev til Timoteus, «Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. Har vi mat og klær, skal vi nøye oss med det», 1 Timoteus 6:6, 8. Og forfatteren av Hebreerbrevet slår fast, «La ikke kjærlighet til penger styre livet, men nøy dere med det dere har. For Gud har sagt: Jeg slipper deg ikke og svikter deg ikke», Hebreerne 13:5.

Hvorfor denne oppmuntringen til nøysomhet, og har disse tekstene noe å si for oss som lever i overflodssamfunnet Norge? Hva er implikasjonene ved å bryte med disse påbudene i Bibelen? For å finne ut av hva disse tekstene kan si i vår tid tok vi turen til Framtiden i våre hender, for en samtale om penger og framtiden.

– Steinar, du jobber for organisasjonen Framtiden i våre hender. Kan du fortelle oss hva dere arbeider med?
– På forsiden av magasinet vårt Folkevett står det, magasin for miljø, rettferdig fordeling og livskvalitet. Global fordeling er hovedpoenget. Ressursene på jorden må fordeles mer rettferdig. Foreningen ble startet på 70-tallet fordi det hver dag døde mer en 30 000 barn i en verden med nok ressurser til at det ikke behøvde å skje, og til tross for alt som har skjedd så er dette stadig FN-anslaget over daglige dødsfall grunnet fattigdom. Vi mener at jordas ressurser må fordeles mer rettferdig, og at vi må være i stand til å ta langsiktige miljøhensyn. All økonomisk utvikling må skje innenfor de rammene.

– Så du sier at vi i vesten er over forbrukere av jordens ressurser?
– Ja, så til de grader. Nå er det ikke bare folk i vesten, for du har overklasser i fattige land også, og i India og Kina er det i ferd med å vokse fram en forbrukerkultur som minner veldig om den amerikanske og europeiske.

– Kopierer de oss?
– Ja, og det er kanskje ikke så rart. Det er 40 millioner indere som lever som nordmenn. Når det gjelder energiforbruk er det tydelige tegn på at jorda ikke tåler mer. Det er allmenn enighet nå om at vi varmer opp kloden med klimautslipp, og dette er i ferd med å bli dramatisk for både mennesker og natur.

– Er klimaproblemene direkte knyttet til hvordan vi bruker pengene våre?
– I høy grad. Du kan si at hver gang vi trekker kjøpekortet varmer vi opp jorda litegrann.

– På hvilken måte da?
– Alt vi kjøper er produsert på energi, fraktet med energi, og ofte skal det energi til for å bruke det, enten det er hus, hytte, bil, eller elektriske apparater. Men her er det stor forskjell, hvis du kjøper et vakkert kunstverk, et trykk av Edvard Munch til 10 000 kr, så er det ikke noe energiproblem i det, siden det er laget for lenge siden. Det som er spesielt energikrevende er de fire B’er i det private forbruket, biff, bil, bolig og Boeing, altså flyreiser. Når vi flyr, eller spiser for mye kjøtt, er resultatet en ekstra sterk oppvarming av jorda, et kilo kjøtt utløser like mye drivhusgasser som ti liter bensin.

– Det er lønnsoppgjør, og mange av oss vil få enda mer penger enn før. For 2000 år siden skrev apostelen Paulus, om nøysomhet. Han skrev at kjærligheten til penger er roten til alt ondt, (1 Timoteus 6:10) er dette ord for vår tid?
– Ja, i høy grad. Jeg ville vel ha vist enda mer til Jesus. I Bergprekenen og en rekke andre steder er budskapet om å dele med de fattige helt sentralt. Når Jesus en sjelden gang ble sint, så var det i forbindelse med rike som ikke ville dele med de fattige, for eksempel da han veltet bordene til pengevekslerne i tempelet og den slags ting. Det er et mysterium at vår kultur som delvis bygger på kristendommen og delvis på det antikke Hellas med Platon og Sokrates som sentrale skikkelser, og hvor budskapet er at materialisme fører mennesker på avveier og at du skader din sjel hvis du er for opptatt av penger og ting, opplever at det magiske mål og midtpunkt i norsk samfunnsliv er at vi må bli rikere.

– Er det et moralsk ansvar å ha fått så mye penger som vi har?
– Jeg mener vel aller mest at det har ført til store skader. Pengene skyldes jo oljeutvinningen som allerede har forurenset og ødelagt så mye, og bidratt til å drepe så mange mennesker. Her i Norge er vi jo ikke veldig mange, men vi har høye utslipp per innbygger, og i forhold til eksport av olje er det bare et par nasjoner i verden som er verre per innbygger. Det er helt uunngåelig: at gir du mennesker masse penger så blir det høyt forbruk. Du må lete med lys og lykte for å finne noen som er sterke nok til å bryte ut av det.

Ansvar? Ja, det positive er jo at vi kunne gjøre noe annet. I løpet av dette året får vi nesten 40 milliarder i ekstra lønnsvekst som skal gå til privat forbruk, og det er kanskje fem prosent i Norge som trenger mer, men for 95 prosent så er dette enten unødvendig eller vannvittig. De 40 milliardene som nå skal gå til flere flyturer, mer kjøtt og mindre poteter på tallerkenen, og nye store hytter, de kunne vært brukt til vaksineprogram for fattige barn, til å redde regnskog, til solenergiutvikling i fattige land, eller tiltak for å redusere vårt energiforbruk som er mye høyere enn det burde være.

Hvis vi skal gå tilbake til Nye Testamentet så er teksten der uvannlig sterk da, for Jesus sier rett ut, det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg. Tenk da på alle de unødvendige fattigdomsdødsfallene.

– Jeg leste akkurat en rapport fra leger uten grenser. De skrev at 130 000 mennesker dør hver uke i Afrika av sykdommer som lett kunne forebygges. Hva kan hver enkelt av oss gjøre for å motvirke dette?
– Det er vel to ting. Vi kan gi noe av vårt overskudd til kirkens nødhjelp, eller andre solidaritetsprosjekter i sør hvor vi har tillit til organisasjonene. Det andre er å velge inn bedre politikere, i øyeblikket vet jeg sannelig ikke hvem de er, men vi trenger altså politikere som er modig nok til å si at det er synd å øke levestandarden i Norge når vi er verdens rikeste land og avstanden til de fattige er så stor. Vi bør arbeide for å kanalisere vår verdiskapning til å bekjempe fattigdom og miljøskader.

– Vi som er så rike burde kanskje si i lønnsoppgjøret at nå har vi fått nok, og vi kan bruke overskuddet på solidaritet?
– Nettopp, og da sier LO, at hvis ikke vi tar pengene, da tar bedriftene dem. Det er jo sant, men det LO skulle gjøre var ikke å la være å kreve, men å kreve penger til solidaritetstiltak. Lønnstakerne kunne si, vi er ikke en lavtlønnsbransje og istedenfor å kreve vår normale lønnsvekst så ber vi om at pengene settes på et helsefond for Afrika, eller et solenergifond, eller noe annet. Det hadde vært ganske sterkt. Eller hvis man syntes det var for mye å forlange så hadde det gått an å kreve andre ting enn penger. Man kunne krevd mer fritid. Hvis alle lønnsansatte i Norge i fjor ikke krevde penger men fritid kunne det blitt nesten en ukes ekstra ferie. Det er kanskje egoistisk, men det er i alle fall ikke skadelig for jorda, slikt økt materielt forbruk i Norge beviselig er.

– Du nevnte faktorer i vår hverdag som er med på å belaste miljøet. Har du noen praktiske ideer om hva vi kan gjøre fra dag til dag for å belaste miljøet mindre?
– Minsk reiseaktiviteten. Er det helt nødvendig å ta bilen, for ikke å si flyet? Det gjelder jo også ting som buss og tog, for selv kollektivtransport er jo energikrevende. Så av og til kan vi ta sykkelen hvis det ikke er så langt, og av og til kan vi gå tur i nærområdet istedenfor å dra langt avgårde.

– Kanskje vi kan tenke oss om og kjøre flere i samme bil?
– Absolutt, forsøk å vektlegge fellesskap og opplevelser istedenfor ting som må kjøpes. Shoppingkulturen vår er jo noe av det verste. Mennesker, og da særlig ungdom, oppfattes mer og mer som forbrukere som skal shoppe, og at det er meningen med livet. Det gjør oss så flate og endimensjonale. Vi kan tilby barn og unge andre opplevelser; barne- og ungdomsarbeid der de kommer ut i naturen på leir, eller holder på med musikk, eller kultur.

Vi kan også kjøpe kvalitets ting som holder lengre, selv om de er dyrere. Du må ikke ha et nytt kjøkken hvert fjerde år slik mange holder på med, det kan føres gode samtaler og spises gode middager i kjøkken som er mer en fire år gamle.

– Du snakket litt om barna. Hva tror du om framtiden? Er det håp om at vi kan lære å leve mindre ressurskrevende?
– Jeg tror ikke lenger det mange trodde på 70-tallet, at holdningskampanjer og informasjon om hvordan verden ser ut er nok. Motkreftene er så sterke, dels i form av reklame, spekulativ markedsføring, og fjernsynsserier som glorifiserer materialisme og forbruk, og dels fordi det er noe i det kristne menneskesyn om at mennesket også har en nattsvart side. Jeg tror ikke som noen humanetikere at bare vi får full barnehagedekning så skal mennesket bli et fremragende og perfekt vesen.

– Så det er noe i oss som drar oss mot det negative?
– Ja, grådighet, kortsynthet, og ikke å tenke langsiktig. Det jeg tror kan forandre noe nå, er at vi ser skadene slå tilbake på oss selv. Etter New Orléans er det en ny klimabevissthet i store deler av USA, ikke i Det Hvite Hus, men veldig mange andre steder. Når en avdanket skuespiller som Schwarzenegger nå er en miljøaktivist sammenlignet med Jens Stoltenberg, er det ganske sterkt. Vi ser det unaturlige været også i Norge, så jeg tror mange begynner å tenke seg om. Det er det som gir meg håp. Mennesket har en slik dobbel natur. I gode tider slapper vi av og lar humla suse, men hvis det blir alvor så har vi en evne til å mobilisere. Mennesket er en skapning som går i døden for andre under noen omstendigheter, men som nekter å øke skattene litt for å løse drivhusproblemet.

Hvor mye skal til? Hvis den britiske økonomen Stern med sin store rapport til Tony Blair rett før jul har rett, så vil én prosent av verdens årlige BNP brukt på klimatiltak være nok til å unngå farlige klimaendringer. Så lite skal til.

– Det utgjør ikke så mye for hver enkelt av oss?
– Nei, det er det det ikke gjør. For de fleste i Norge er det umerkelig. 

Svein Are Lund