Hvorfor hater de oss? Hva er det vi har gjort dem? Sier Koranen virkelig at muslimer skal drepe kristne? Er det sant at Islam brukte sverdet for å tvinge kristne til å bli muslimer? Hva er det de vil oppnå? Er Allah den samme som den kristne Gud? Disse spørsmålene henger som en mørk sky over verden på grunn av militante uttalelser fra noen som kaller seg muslimer, og det til tross for forsikringer om det motsatte fra begge sider. Hvordan skal Guds folk forholde seg til disse spørsmålene?

Det er viktig å skille mellom et trossystem og dets tilhengere. Vi må være på vakt mot dem som vil ha monopol på sannheten samtidig som de forvrenger bildet av Gud så det skal passe inn i deres egne militante eller religiøse formål. Historien viser at terror, vold og intoleranse ikke begrenser seg til et enkelt trossystem. Alle religioner bekjenner seg til fred, toleranse og respekt for andre. Men det er et historisk faktum at flere er blitt drept i såkalte religiøse kriger enn under noe annet påskudd. Troen har ofte bidratt til hat, intoleranse og blodsutgytelser i stedet for fred og fordragelighet.

På begge sider av trosgrensene sier de fleste at bruk av vold er et alvorlig misbruk av religionen. Mange av oss som har bodd og arbeidet i muslimske land, har mange gode venner blant muslimene, og de er like bekymret som oss for det som nå skjer.

Hva er det da som får noen til å forvrenge troens grunnsetninger så de kan rettferdiggjøre slike ugjerninger som det som skjedde 11. september 2001?

La det først være sagt at vi ikke kan forstå det som nå foregår uten å kjenne litt til forholdet mellom muslimer og kristne opp gjennom historien. Terror er et utslag av økt spenning, frustrasjon og urettferdighet - både virkelig og innbilt. Jeg skal forsøke å gi en kort historisk oversikt der jeg viser til en rekke anerkjente kilder som kan hjelpe oss å forstå bakgrunnen for det som nå skjer. Det er likevel farlig å trekke for generelle slutninger, selv om det er nødvendig å gjøre det i en så kort artikkel. Det jeg sier dekker altså ikke alle tilfeller.

En fryktelig fortid
Etter bare 400 år hengte kristenheten seg opp i teologiske stridigheter som var av liten eller ingen interesse for folk flest. Disse tvistene kom til å dominere den politiske dagsorden, i stedet for å stake ut retningen i åndelige spørsmål. Alle troende skulle tvinges til å bøye seg for de beslutningene noen få var kommet fram til. Man lyste i bann og ble selv lyst i bann av motparten. Det ble det rene religiøse tidsfordriv å skulle utrydde vranglærere. Jøder og kristne dissentere ble skyteskiver for de «ortodokse». Den østromerske (nestorianske) kirken ble lyst i bann og kraftig forfulgt av de vestlige (romerske) og bysantinske (greske) kirkene. Kristenheten var splittet.

Denne splittelsen var ikke bare en teologisk strid som førte til bannlysing og forfølgelse. Den var også politisk og sosial.¹ Slik ble bruken av politisk makt for å fremme religiøse mål innført allerede tidlig i kirkens historie. Dette skulle få tragiske følger. Eusebius var biskop og den førende historikeren tidlig på 300-tallet. Han mente det var Guds vilje at keiseren skulle innføre kristendommens herredømme på jorden.² (Denne holdningen skulle senere komme til å gjenspeile seg i muslimske land, og den kommer tydelig til uttrykk i vår tid der religionen blir brukt for å rettferdiggjøre vold og politisk maktbruk).

Forfølgelsen av de kristne i øst førte til en heller spesiell situasjon. Mange av dem så nemlig på muslimsk overhøyhet som en befrielse fra bysantinsk og sassanidisk undertrykkelse.³ Philip K. Hitti sier at «Østen våknet nå og hevdet sine interesser etter tusen år med vestlig dominans. Den skatten de nye erobrerne krevde inn, var lavere enn det de hadde måttet betale før, og de kunne nå utøve sin religion med større frihet og mindre innblanding.»⁴

Dette er ganske forskjellig fra det bildet som gjerne tegnes, og derfor kaster det også en god del lys over bakgrunnen for muslimenes historieforståelse. Moffet sier dette om forholdene under islams tidlige overherredømme: «Både under de patriarkalske kalifene og hele tiden gjennom den turbulente borgerkrigstiden, ble de kristne som bodde i de erobrede områdene i Persia og det bysantinske Syria svært velvillig behandlet, om man ser bort fra de redslene som man ikke unngår i noen krig.»⁵

Korstogene
Islam ble snart innlemmet i listen over «vranglærere» og «vantro», til tross for den forholdsvis «velvillige behandling» de kristne i øst fikk. Senere sank kristenheten til sitt lavpunkt da den sendte bølge på bølge med korsfarere til Midtøsten for å gjenvinne det hellige land, samtidig som man ville befri kirken for vranglærere og utslette de «vantro» jødene og muslimene. Noen vil ha det til at det første korstoget var en ekte religiøs bevegelse for å åpne veien til Midtøstens hellige steder for pilegrimene. Det er riktig at det var en religiøs drivkraft bak det hele, og korstoget ble gjennomført som en «rettferdig krig» og pilegrimsferd. Men de fryktelige beretningene man spredte om overgrep mot kristne i Midtøsten, var svært overdrevne. Formålet var å sette sinnene i kok, slik at det virkelig ble noe av korstoget.

«Det ble tegnet et falskt bilde av en forfulgt kristen befolkning i Palestina, som stod samlet i motgangen og bare ventet på hjelp fra Roma. På denne tiden var muslimene i flertall i Syria og Palestina, men de var bare et lite flertall, og de levde i heller fredelig sameksistens med de kristne, og det var langt mindre friksjon enn europeerne gjerne ville ha det til .... Forholdene for den lokale kristne befolkningen hadde slett ikke forverret seg slik at det var behov for å gripe inn med makt og befri dem. Ja, de egyptiske fatimidene, som styrte Jerusalem på denne tiden, viste 'en større grad av toleranse enn noe annet samfunn på denne tiden.'»⁶

Korsfarerne ble lovet full ettergivelse av alle sine synder.⁷ Tusenvis av barn ble sendt ut på korstog, men bare noe få kom tilbake.⁸ Ikke en eneste sivil muslim eller jøde overlevde da det første korstoget lyktes i å innta Jerusalem i 1099.⁹

Når sant skal sies, var det ikke alle kristne som var enige i det korsfarerne gjorde: «Mange... kristne var forferdet over det som hadde skjedd.»¹⁰ Likevel fikk ugjerningene stor betydning for «tidens innfløkte politikk,» og de skulle komme til å bli husket lenge av muslimene. Jerusalem opplevde noe helt annet da den muslimske lederen Saladin (Salah el-Din) inntok byen i 1187. Da han hadde fått kontroll over byen, ga han ordre om at ingen flere skulle drepes. Ikke en eneste en av de jødiske eller kristne sivile innbyggerne kom til skade, og ingen eiendeler ble ødelagt.¹¹

Det er riktig at islam tidlig delte verden i dar-al-Islam («Islams hus») og dar-al-harb («krigens hus»), de landene og folkene som nektet å gå over til islam og nektet å godta muslimsk overherredømme, og jihad ble den underforståtte eller åpent erklærte politikk overfor de landene som tilhørte dar-al-harb. Men i de landene der muslimene hadde makten, ble ikke-muslimenes rettigheter som regel beskyttet.

Hugh Goddard sier: «Muslimenes behandling av jøder og kristne var forholdsvis tolerant og liberal etter middelalderens standard. Dersom vi dømmer dem etter moderne forventninger, var den likevel noe diskriminerende. Men vi kan bare foreta en ferdig vurdering om vi sammenligner med andre middelalder samfunn, og den muslimske verden kommer svært godt ut av en slik sammenligning.»¹²

Vi kan summere opp med A.S. Ahmeds ord: «Minnet om korstogene henger ved i Midtøsten og farger muslimenes oppfatning av Europa. De ser et aggressivt, tilbakestående og religiøst fanatisk Europa. Dette historiske minnet ble styrket i det nittende og tjuende århundre, da et imperialistisk Europa igjen kom for å underlegge seg og kolonisere områder i Midtøsten. Dessverre overser de fleste europeerne denne nedarvede bitterheten når de tenker på korstogene.»¹³

Dette er bakgrunnen for den påfølgende oppmagasineringen av motvilje i den muslimske verden. Og denne motviljen gir næring til den militante holdningen vi ser i vår tid. Da kristenheten hadde kommet seg over reformasjonen og renessansen, begynte det kristne Vesten igjen å vise muskler i Midtøsten. Dette førte til koloniseringen av Midtøsten etter det ottomanske rikes fall i 1. verdenskrig. «Opplysning» var slagordet for kristenheten fra 1500 og fremover, mens islam hadde indre problemer. De slet med årsakene til egen tilbakegang og prøvde å finne ut hva man skulle gjøre med Vestens kolonisering av muslimske land.

Innad i islam økte striden mellom dem som var tilhengere av å fornye islam med taqleed (gjenoppta tradisjonell muslimsk lære), og de som mente at veien til fornyelse krevde at alle muslimer brukte ijtihad (kjempe for å forstå prinsippene i teksten og så bestemme hvordan dette skal anvendes i den nye sammenhengen).

Denne indre kampen i islam kan minne om striden innad i noen kristne samfunn. Men resultatet har hatt stor betydning for utviklingen av ekstrem fundamentalisme i visse deler av islam. De fleste steder har taglid seiret over de fryktede resultatene av ijtihad, der den enkeltes personlige tilbøyeligheter og sære oppfatninger kan få dominere.¹⁴

Muslimenes oppfatning
De fleste muslimer anser Vestens politikk overfor Midtøsten, spesielt det siste halve århundret, som en fortsettelse av korstogenes diskriminering av islam. Dette har ført til større bitterhet blant muslimene. De føler at det er gjort urett mot islam på flere områder: palestinernes situasjon, fremmede tropper på muslimsk «hellig» grunn (i Saudi-Arabia) og barn som dør på grunn av straffetiltakene mot Irak. Vi i vest ser gjerne på dette som rent politiske saker. Men de fleste muslimer ser dem også som religiøse saker, og de militante blant dem ser dem helt tydelig som et utslag av at en fanatisk kristenhet søker å undertrykke og ødelegge muslimenes tro - altså en fortsettelse av korstogene.

Et annet element i denne farlige miksturen er muslimenes ønske om å bevare tradisjonelle verdier, verdier som er truet av Vestens hedonisme og materialisme, og som deres egne hjem tar til seg gjennom tv og video. De føler at denne vestlige eksporten fortærer troen innenfra. Benjamin Barber har en opplysende analyse av disse problemene i sin bok Jihad vs. Mcworld. Han foretar en verdslig analyse, men den hjelper oss å forstå de bakenforliggende årsakene til striden i vår tid, og den tvinger oss til å revurdere de kreftene som er samlet på begge sider av den voksende avgrunnen.¹⁵

Sett i dette lyset blir militante angrep på Vesten oppfattet som et forsøk på fjerne noe av den skammen muslimene har blitt utsatt for. Dette har ført til at den muslimske verden til en viss grad har gått i forsvarsstilling. De står samlet mot det de oppfatter som en felles fiende. Den økte frustrasjonen har drevet mange til å søke en løsning i fundamentalismen. Siden de ikke har noe å tape (de kommer likevel til paradis hvis de dør som martyrer), har noen blitt drevet til ekstremt militante terrorhandlinger. Samtidig opplever moderate muslimer at de er omgitt av sterke følelser på begge sider. Dette gjør det stadig mer vanskelig å forsvare det de mener er den sanne, fredelige islam.

Men det er mange som våger å stå fram. Siden tragedien den 11. september 2001 har en organisasjon som kaller seg Muslims Against Terrorism stått frem (www.matusa.org), ene og alene for å hindre at ekstremistene skal få monopol på å si hva islam er.

Dette sammendraget er på ingen måte noe forsvar for terroraksjoner, men det skisserer bakgrunnen for det som skjer. Det er ikke mulig å rettferdiggjøre terrorhandlinger og overgrep mot menneskerettighetene, enten det er den ene eller den andre siden som ofrer uskyldige liv. Ondskapen kjenner verken religiøse eller andre grenser, og den er like ond samme hvor den finnes. Men det er viktig at vi forstår det som ligger bak, for ellers forstår vi ikke noe av det som foregår nå. Det er bare når vi forstår grunnen til det hatet noen i den muslimske verden nærer, og den mistilliten andre har til oss, at vi kan ha noe som helst håp om å nå dem i islam som er åpne for gjensidig respekt og forståelse. Og det er mange.

Så langt har vi sett at alle de trossystemer som blir brukt for å oppnå politiske mål (eller som knytter seg opp mot politisk makt for å oppnå noe for seg selv) fører til intoleranse, undertrykkelse og forfølgelse av avvikere. Både kristendommen og islam har til tider, og i forskjellig grad, benyttet seg av denne «vanhellige alliansen» mellom religion og politisk makt.

Kristenhetens svar
I de siste to århundrene har kristenheten stort sett lagt vekk vold og middelalderske holdninger til fordel for toleranse. Islam har ikke lykkes med å komme tilbake til de mer progressive verdiene som preget «gullalderen», og de militante røstene som står for en mer tradisjonell og utelukkende forståelse av islam har vunnet terreng.

Det er noen kristne som vil ha det til at Allah ikke er den samme som Bibelens Gud. De ser derfor ikke noe grunnlag for å snakke med muslimer om åndelige ting. Dette er uheldig. De mener at muslimenes oppfatning av Allah er annerledes, og at Allah var navnet på måneguden i før-islamsk tid. Men det er ingen tvil om at Allah i Koranen er den Gud som skapte (Sura 7:54). Han er «herre over dommens dag» (Sura 1:4), «herre over universet» (Sura 1:2). Han er kjærlig, nådig og «tilgir ofte» (Sura 3:31). Allerede i før-islamsk tid ble ordet «Allah» brukt for den høyeste av alle guder (Arabia var svært så polyteistisk før islam). Muhammed brukte det ordet som var i bruk som betegnelse for Gud, og han brukte det i betydningen den eneste Gud, og ingen annen. Når man oversetter Bibelen til et nytt språk, er det vanlig praksis å bruke de ordene som finnes i dette språket for å beskrive og gi navn til denne skaperguden som de ikke har kjent til. Det er også viktig å merke seg at et av de hebraiske ordene for Gud er «El» eller «Elloh», som er i slekt med det arabiske «Allah». «El» finner vi også nevnt i tidlige ugaritiske tekster som navnet på den høyeste guden i kanaanittenes gudelære. Dette hindret likevel ikke Abraham og hans etterfølgere i å bruke det som et av de vanlige navnene på «Jahve». Allah er også det ordet som 17 millioner arabisktalende kristne bruker om Gud, og det er ordet for Gud i den arabiske bibeloversettelsen.

Hvordan bør adventistene forholde seg til det som skjer?
La det først være sagt at det er trist at et trossystem, enten det er kristent eller ikke-kristent, skal kunne stå bak giftige elementer som gjør at man føler seg overlegen og ekskluderende overfor annerledes troende, slik at man isolerer dem (eller seg selv fra dem). Eller at man tar fra dem menneskeverdet, noe som igjen åpner for diskriminering - og også vold i sannhetens navn. Dette er et grunnleggende menneskelig problem.

Hva er noen av bestanddelene i «toksisk» (giftig) tro?¹⁶ En tro som er mer opptatt av å kontrollere medlemmets liv enn den er av medlidenhet; holdninger som arrogant forkynner at « vi har hele sannheten» og andre har ikke noe (i motsetning til en holdning der «vi kan lære av hverandre»); lov religion (mer opptatt av riktige handlinger enn riktige mellommenneskelige forhold); trossystemer som er mer opptatt av å forsvare sannheten enn å forkynne og leve ut en tjeneste fylt av helbredende nåde; systemer som ser seg selv som en forening for rettferdige heller enn et sykehus for syke og ødelagte som trenger helbredelse; de som dømmer før de prøver å forstå de grunnene som ligger bak en annens oppførsel.

Alt dette er fallgruver for den troende, og det kan gi grobunn for intoleranse og hat, og det som dessverre følger med. Det er en ting å ha en stille tillit til at vi er Guds folk, og så søke å vinne andre for vårt fellesskap. Det er noe ganske annet å bruke «sannheten» som et middel til å skille oss ut fra dem som ikke har «den», og så bevege oss i retning av holdninger der vi føler oss overlegne, og til og med blir villige til å bruke forskjellige former for makt for å nå våre mål.

Flere forslag
Syvendedagsadventismen er en monoteistisk tro - den samme som vi finner i Det gamle testamente og som Abraham fulgte. Gjennom Ismael sporer også islam sin monoteistiske arv tilbake til Abraham.

Vi burde være mer opptatt enn alle andre av å hindre at vi gir et ensidig bilde av muslimer på grunnlag av nyhetsoppslag eller den altfor enkle slutningen at religion er den eneste årsaken til det som nå foregår.

Adventistene oppfatter sin enestående rolle i endetiden som et advarselsbudskap som kaller mennesker ut for å gjøre dem rede til Jesu gjenkomst. Vi er en verdensomfattende bevegelse som forkynner dette budskapet for alle mennesker - både kristne, postkristne, moderne mennesker og postmoderne, verdslige, muslimer, buddhister, hinduer, bahaier, shintoer og kommunister, både troende og vantro. Fordi det er «en tro og en gudsdyrkelse som ikke hadde noe med kastevesen eller nasjonale grenser å gjøre, en tro som ville passe for alle folkeslag og nasjoner og for mennesker av alle samfunnslag,¹⁷ må den ikke la seg hindre av politiske eller katastrofale begivenheter.

Adventistene finner sin åndelige arv hos de gruppene av bibeltroende som ble forfulgt av de store kristne kirkene, som f.eks. de «primitive kristne» i Storbritannia, anabaptistene, valdenserne, og andre i de menighetene i Midtøsten som ble lyst i bann av romerkirken og den bysantinske kirken.¹⁸ Disse gruppene, som utgjør menigheten i ødemarken i Åpenbaringen 12, led under korstogene sammen med muslimene og jødene (vi bør ikke glemme dette når vi har med muslimer å gjøre).

Det ville være godt om adventistene markerer avstand fra holdningene hos grupper som ser på «Guds rike» som kristenhetens «herredømme» over «ikketroende» ved hjelp av verdslige myndigheter.¹⁹

Vårt oppdrag er helt klart: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, »²⁰ med spesielt fokus på «det evige evangelium» som er for «alle nasjoner og stammer, tungemål og folk» for at de skal «frykte Gud og gi ham æren! For nå er timen kommet da han skal holde dom. Tilbe ham som skapte himmel og jord, hav og kilder!»²¹

Vår oppgave er derfor å kalle alle, også muslimer, til tro og frelsesvisshet, og til forståelse av Guds siste advarsel.

Når Guds Ånd og beskyttelse gradvis blir borte fra jorden, vil onde krefter vise sitt sanne ansikt. Da må vi bidra med legedom og forsoning (mellom mennesker, og mellom mennesker og Gud)²² Vi er sendebud for Guds forsoning, vi formidler Guds kjærlighet, helbredelse og tilgivelse i en verden som faller fra hverandre av selviskhet, hevn, hat og mistro.

Dagens situasjon er preget av hevn og mot hevn. Dette er en rent menneskelig reaksjon, og den kjennetegner samfunn som preges av skam og ære. Dette bidrar bare til en opptrapping av tragiske begivenheter. Verden trenger sårt til adventistenes forståelse av den store strid og Guds løsning på syndens (skammens) problem i universet.

Den eneste veien ut av den stadige runddansen med hevn og mot hevn er å forstå og erkjenne Guds måte å gi oss æren tilbake på, og så formidle et slikt bilde av Gud til dem som nå synker dypere ned i fiendens måte å bearbeide skammen på.

Adventister burde være i forreste rekke for å lindre lidelse, bidra til at konflikter løses, og hjelpe til med å skape forsoning. Guds fotavtrykk kan ses i ruinene av en knust verden. Det er vår forrett å gå i hans fotspor og tjene hans nåde.²³

Jerald Whitehouse i Adventist Review 12. sept 2002.

---

¹ Hugh Goddard: A History of Christian-Muslim Relations (New Amsterdam Books, Ivan R. Dee, Chicago, 2001), side 37, 38.
² Eusebius: Historia Ecclesiastica (SPCK, London, 1927), Book X, side 9.
³ Jf Samuel H. Moffett: A History of Christianity in Asia, bind I : Beginnings to 1500 (Orbis Books, New York, 1998).
⁴ Hitti: History of the Arabs from the Earliest Times to the Present (Macmillan, London, 1958), side 143.
⁵ Moffet, side 138
⁶ Youssef Courbage and Philippe Fargues: Christians and Jews Under Islam (1. B. Tauris Publishers, New York 1998), side 45.
⁷ Thomas F. Madden: A Concise History of the Crusades (Rowman & Littlefield Publishers, Inc., New York, 1999), side 1-20. Dette blir også bemerket i Steven Runciman: A History of Ihe Crusades (Cambridge University Press, Cambridge, 1951), bind I, side 108, 109.
⁸ Runciman, bind Ill, side 139-144.
⁹ Samme, bind 1, side 287.
¹⁰ Samme, side 187. 
¹¹ Samme, bind 11, side 466 
¹² Goddard, side 68
¹³ A.S. Ahmed: Living Islam (London, 1995), side 76, sitert i Carole Hillenbrand: The Crusades: Islamic Perspectives (Routledge, New York, 2000), side 590.
¹⁴ Muneer Fareed: «Against Ijtihad,» The Muslim World 91, nr. 3 og 4 (Høsten 2001), side 355-370.
¹⁵ Benjamin R. Barber: Jihad vs. McWorld (Ballantine Books, New York, 1996), side 5.
¹⁶ Steve Arterburn og Jack Felton innførte begrepet toksisk tro i boken ved samme navn i 1991. To senere bøker om det samme emnet er More Jesus Less Religion, også av Arterburn og Felton, og Soul Survivor: How My Faith Survived the Church av Philip Yancey.
¹⁷ Alfa og Omega (Norsk Bokforlag, Oslo, 1990), bind 5, side 366.
¹⁸ Jf Alfa og Omega (Norsk Bokforlag, Oslo, 1992), bind 7, side 48-51. 
¹⁹ Jf Alfa og Omega (Norsk Bokforlag, Oslo, 1990), bind 5, side 66. 
²⁰ Matt 28,19.
²¹ Åp 14.6.7.
²² Jf 2 Kor 5,17-21.
²³ Jf Helse og livsglede (Norsk Bokforlag, Oslo, 1990), side 74-75.