Mange kvinner liker ikke Paulus. Men Paulus liker dem.

To merkelige utsagn fra Paulus nærmest roper på en skikkelig forklaring:

«En kvinne skal ta imot opplæring i stillhet og underordne seg i alt. Jeg tillater ikke en kvinne å undervise.» (1 Timoteus 2:11-12)

«Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale; de skal underordne seg, slik også loven sier.» (1 Korinterbrev 14:33-34)

Grunnen til at man kan kalle dem merkelige, er at de synes å motsi alt Jesus og Paulus ellers stod for.

Den hellige ånd kommer
Da menigheten ble født på pinsedag, forklarte Peter at nå var Joel 3:1-5 oppfylt:

«Men her skjer det som er sagt gjennom profeten Joel: I de siste dager skal det skje, sier Gud, at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal tale profetiske ord, de unge skal ha syner, og de gamle blant dere ha drømmer. Selv over mine slaver og slavekvinner vil jeg i de dager øse ut min Ånd, og de skal tale profetisk.» (Apostlenes gjerninger 2:16-18)

Dette var passende ord om det som skjedde da de 120 var samlet til bønn, og Ånden falt. Blant dem var det nemlig en god del kvinner (Apg 1,14). Og da mennene begynte å tale profetisk, gjorde kvinnene det også. Helt i tråd med profetien fra Joel.

Kvinner var også disipler
Mange kvinner hadde fulgt Jesus som hans disipler (Mark 15,40-41; Matt 27,55-56, Luk 23,27.49.55). En gang hadde en kvinne ved navn Maria satt seg ved føttene hans og lyttet til undervisningen for så å få skjenn fra søsteren Marta. Å sette «seg ved føttene» til en jødisk rabbi er kodespråk. Det betyr å innta disippelrollen, og når Lukas, Paulus trofaste følgesvenn mot slutten av hans liv, senere beskriver dette, forteller han hvordan Jesus roser Maria for denne modige handlingen.

Jesus var ikke som andre lærere. Både menn og kvinner kunne følge ham, og han behandlet alle med den samme respekten. Han lot seg til og med forsørge av kvinner (Luk 8,1-3). Og kvinner som var utnyttet og
undertrykt, behandlet han med spesiell varsomhet og verdighet (Luk 8,43-48; Joh 8,1-11). Den samaritanske kvinnen ved brønnen brakte en hel by til Jesus (Joh 4,1-26).

Og det var en gruppe kvinnelige disipler som etter oppstandelsen fikk være de første vitnene om at han var oppstått (Luk 24,1-12). Mange mener at det var herr og fru Kleopas fra Emmaus som fikk oppleve et bibelstudium med Jesus der på veien etter å ha forklart at «noen kvinner blant oss har gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i dag morges, men de fant ikke hans kropp. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever.» (Lukas 24:22-23)

Kvinnelige vitner
Mange mener at dette at kvinner ble de første vitner til oppstandelsen er så uforutsett og forunderlig, at det beviser at fortellingen ikke er diktet opp i etterkant. Kvinner ble ikke sett på som troverdige vitner. Deres vitnemål var ubrukelige i rettssaker. Noen menn mente til og med at kvinner ikke var i stand til lojalitet og vennskap. Hadde fortellingen vært oppdiktet, ville ingen ved sine fulle fem gjøre kvinner til hovedvitner. Etter datidens kvinnesyn ville det svekket troverdigheten enormt. Likevel er det nettopp dette alle evangeliene forteller.

Jesus hevet seg nemlig høyt over slike forestillinger. Når det gjaldt forholdet mellom mann og kvinne, gikk han tilbake til skapelsesidealet, før forbannelsen førte til forskjellsbehandling (1 Mos 1,26-28; 2,21-25; Matt 19,1-9), og han behandlet alltid kvinner med den samme verdighet som han viste menn.

I Lukas 13:10-17 utfordrer Jesus jødene i en bevisst og planlagt konfrontasjon. Han anklager dem for å behandle kvinner dårligere enn dyr, og han reiser opp en syk kvinne både fysisk og med mektige ord, idet han kaller henne «en Abrahams datter».

Paulus i praksis
Paulus tok opp denne arven. Han forstod at Abrahams velsignelse i Kristus og i Den hellige ånd gjaldt like mye for kvinner som for menn:

«Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.» (Galaterne 3:28-29)

I 1 Kor 7,3-5 hvor han drøfter avhold fra kjønnslig samliv, legger han stor vekt på å skrive på en måte som behandler menn og kvinner likeverdig. Det samme er tilfelle i versene 10-16 som handler om skilsmisse. Det er ikke snev av forskjellsbehandling her. Også i versene 25-35 som tar for seg ugifte, fins den samme nøye formulerte språklige balansen. I dagens Norge forstår vi ikke hvor revolusjonerende Paulus er her, når han med språkbruken sin nekter å sette mannen over kvinnen selv i hjemmet.¹

Vi ser det samme omhyggelige språket i Ef 5,21-6,9. Det romerske samfunnet var strengt hierarkisk og det var lover som regulerte familielivet (koners, barns og slavers plikter og rettigheter). På mesterlig måte undergraver Paulus dette hierarkiet, ved å gi lik mengde instruksjon og like store oppgaver til alle parter. Menn og kvinner, slavene og deres eiere, sønnene og deres fedre får alle like mye omsorgsfull oppmerksomhet, og like store plikter. Dette var uhørt. Men språk skaper virkelighet. Til slutt minner Paulus dem på at den Gud de tjener ikke gjør forskjell på folk (Ef
6,9). Forskjellsbehandling var noe midlertidig som skulle forsvinne når Gud fikk bestemme.

Menigheten i Korint
Det er ingen enighet blant bibelforskerne om hvorfor Paulus argumenterer for at kvinner skal ha noe på hodet når de taler profetisk (1 Kor 11,1-16). Det er mange teorier om nyomvendte prostituerte med kortklippet hår eller ektefeller som ikke lenger ville leve i kjønnslig samliv med mennene sine, og tok av seg det sløret gifte kvinner vanligvis gikk med.

Men uansett bakgrunn er utgangspunktet for Paulus’ argument her at menn og kvinner var likestilt i det å tale profetisk (v. 4-5).²

Kvinner er derfor inkludert blant talerne, når Paulus i 1 Kor 14 gir sine påbud om hvordan gudstjenesten skal organiseres. Han sier blant annet:

«Hva mener jeg så, søsken? Jo, når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp…

La to eller tre tale profetisk, og la de andre prøve det de sier.» (1 Kor 14,26.29).

Lukas forteller også at evangelisten Filip hadde fire døtre med en profetisk gave. Det er meningsløst å ha en slik gave hvis man ikke når menigheten samles kan tale ”oppbyggelse, formaning og trøst”(1 Kor 14,3).

Romerbrevet ble sendt fra Korint til Roma med Føbe, en menighetssøster fra Kenkreæ – en av havnene til Korint (Rom 16,1). Å være brevbærer på den tiden innebar mer enn å være postbud. Det betød at man hadde vært med da brevet ble diktert, at man skulle fremføre det for mottakeren, og at man også kunne svare på spørsmål. Igjen er implikasjonene nesten overveldende. Paulus’ viktigste brev som teologer har gransket i århundrer, ble betrodd en menighetssøster som ble sendt til Roma for å utlegge det for menigheten der.³ Noen vers senere hilser Paulus til både Priska, som han kaller medarbeider (Rom 16,3), til Maria som ”har arbeidet så mye” for dem (v. 6), til Junia som han synes å inkludere blant apostlene (v. 7) og til flere andre kvinner (v.12. 13. 15). Av i alt 27 venner Paulus hilser til, er 10 kvinner. Av dem han roser, er fem kvinner og seks menn.⁴

Apostlenes gjerninger forteller ellers hvordan kvinnen Priskilla (Priska blant venner) var med å undervise den skriftlærde Apollos, som altså var en mann (Apg 18,24-27). Det er også påfallende at både Lukas og Paulus alltid nevner ekteparet Priskilla og Akvillas side om side som jevnbyrdige samarbeidspartnere, og at Priskilla nevnes først.

Paulus så på kvinner og menn som likeverdige både i hjemmet og i gudstjenesten.

Som Jesus, underviste han selv både kvinner og menn (f. eks Apg 16,13). Som Jesus hadde han både kvinnelige og mannlige medarbeidere. Og som Jesus hadde han ikke noe problem med å bli forsørget av kvinner (Apg 16,14).

Merkelige tekster
Det er i lys av alt dette det blir så underlig at Paulus i 1 Kor 14,33b-36 forbyr kvinner å tale i forsamlingen:

«Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale; de skal underordne seg, slik også loven sier. Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det er en skam for en kvinne å tale i menigheten.Var det kanskje fra dere Guds ord gikk ut? Er det bare til dere ordet er kommet?» (1 Kor 14,33b-36)

Så merkelig er dette at noen har ment at Paulus aldri kan ha skrevet 1 Kor 14,33b-36 selv, men at det er en senere tilføyelse, laget en god stund etter Paulus’ død. Dette er ikke en påstand man kan fremsette hver gang man leser noe man ikke liker. Minst tre kriterier må være oppfylt, men i dette tilfellet mener flere at disse strenge kriteriene er oppfylt:

1) For det første motsier tilsynelatende disse versene Paulus klare utsagn andre steder i det samme
brevet.

2) For det andre flyter teksten faktisk bedre om du tar dem ut:

«Enhver profet har herredømme over sin profetånd, for Gud vil ikke uorden, men fred. ... Hvis noen mener seg å være profet eller ha åndsgaver, så skal han vite at det jeg skriver, er et Herrens bud. Den som ikke godtar dette, blir selv ikke godtatt.» (1 Kor 14,32.33a.37-38)

3) For det tredje finnes det gamle bibel-manuskripter som plasserer disse versene etter vers 40 (og i alle manuskripter er de et eget avsnitt). Dette ses på som et tydelig indisium på at de kan ha hatt en selvstendig eksistens uavhengig av det opprinnelige brevet.⁵

Man kan mene hva man vil om akkurat denne teorien, men den illustrerer i hvert fall hvor sterkt bibelforskere opplever den nesten uutholdelige selvmotsigelsen mellom denne teksten og resten av det vi vet om Jesus og Paulus. En annen og enklere løsning er at kvinnene i Korint rett og slett satt og skravlet og diskuterte seg imellom og dermed forstyrret undervisningen. Det var dette Paulus ville til livs.

Når det gjelder teksten i 1 Tim 2, er det også her mange som føler så sterkt på kontrasten til det Paulus ellers står for, at de mener dette ble skrevet av Paulus’ disipler lenge etter hans død. Men det finnes heldigvis også andre løsninger:

«En kvinne skal ta imot opplæring i stillhet og underordne seg i alt. Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller bestemme over mannen, hun skal være stille. For Adam ble skapt først og så Eva. Og det var ikke Adam som lot seg lokke, men kvinnen lot seg lokke og brøt budet.» (1 Tim 2,11-14)

Noen tror det her var tael om en meget spesiell situasjon med sterk innflytelse fra hedenskapet: En slags Eva-kult som lærte at kvinner stod over menn, og at de faktisk var skapt først. Videre tenker man seg at en sterk kvinnelig profetskikkelse søkte makt i menigheten i Efesos ved å fremme denne læren. I lys av dette mente Paulus kanskje å si: ”Jeg befaler én kvinne å underordne seg lederskapet. Jeg tillater ikke en kvinne å lære at kvinnen står over mannen eller at kvinnen ble skapt først, for dette er ubibelsk.”

En ting til som støtter denne teorien er at ordet stille i ”hun skal være stille” i Det nye testamente brukes nesten bare om ”å slutte å argumentere” eller ”fravær av argumenterende og splittende tale” (se Luk 14,4; Apg 11,18: “da de hørte dette tidde de” – dvs. sluttet å argumentere; Apg 21,14 – bokstavelig oversettelse: “siden vi ikke fikk overbevist ham om å tie, sa vi: Guds vilje skje”; 1 Tess 4,11 og 1 Tim 2,2: å leve et stille liv dvs. som ikke vekker strid.) Selve ordlyden i teksten kan altså tyde på at det var kvinner som yppet til strid som var problemet, slik vi alt har foreslått.

Velsignelse eller forbannelse
Guds opprinnelig plan var likeverd:

«Da sa Gud: «La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden!» (1 Mos 1,26-28)

Begge oppgavene: Å fylle jorden (familien) og å råde over den (lede) ble gitt til begge to. Det var ikke slik at kvinnen skulle passe familien, mens mannen bestemte.

«Da sa Herren Gud: «Det er ikke godt for mannen å være alene. Jeg vil gi ham en hjelper som er hans like.» ...

Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.» (1 Mos 2,18.24)

Igjen er det ingen forskjellsbehandling. Ordet hjelper brukes ellers i Det gamle testamente kun om Gud som kommer sitt folk til unnsetning. Ordet kan ikke brukes til å skape rangordning. De var likverdige og de var ett. Rangordningen er ene og alene et resultat av syndefallet:

«Til kvinnen sa han: «Stor vil jeg gjøre din møye så ofte du er med barn; med smerte skal du føde. Din lyst skal stå til din mann, og han skal råde over deg.» Og til Adam sa han: «Fordi du hørte på din hustru og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden for din skyld være forbannet. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager. Torn og tistel skal den bære, og du skal ete av markens vekster. Med svette i ansiktet skal du ete ditt brød.» (1 Mos 3, 16-19)

Overfatisk sett kan vi si at hvis denne teksten skal brukes til å forskjellsbehandle kvinner, må det også blir forbudt med smertestillende under fødselen og kontorjobber for menn. Dypere sett må vi spørre om livet i Kristus fremdeles er et liv under forbannelsen, eller om Guds rike nettopp kommer for å reversere den. Det er tydelig i Det nye testamente, at Paulus og Jesus mente det siste.

En konklusjon?
Uansett hvor uforståelige vi finner disse og andre uttalelser av Paulus, og hvor mangelfulle vi finner forklaringene, er det to ting vi ikke må gjøre.

1) Vi må ikke la disse versene tale høyere enn Paulus’ tydelige praksis og undervisning på dette området, og

2) vi må heller ikke la dem ødelegge Det nye testamentets store visjon om en gjenopprettet menneskehet hvor ingen blir diskriminert på bakgrunn av kjønn eller rase.

«For dere er alle Guds barn ved troen på Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.» (Gal 3,26-29)

Det er ingen tvil om hvor Det nye testamente er på vei. Spørsmålet vi må stille oss, er om vi er villige til å prøve å leve gudsriket allerede nå!
 

Referanser:

¹ Marcus J. Borg og John Dominic Crossan, The First Paul, Reclaiming the radical visionary behind the Church's conservative icon (London: Society for Promoting Christian Knowledge, 2009), s. 48-51.
² Borg og Crossan, The First Paul, s. 50-51.
³ Borg og Crossan, The First Paul, s. 51-52.
⁴ Borg og Crossan, The First Paul, s. 52.
⁵ Borg og Crossan, The First Paul, s. 56-57.