Guds velsignelse til Abraham var ikke bare for hans etniske etterkommere, de innbefatter enhver som tror. Landløftene i Det gamle testamente blir forklart av de nytestamentlige uttalelser om et himmelsk fedreland.

Når man studerer Bibelen, er det hensyn man må ta for å forstå dens budskap fullt ut. For det første bør man aldri lese noe inn i Skriften som ikke står der. For det andre skal man ikke springe over den fulle betydning av det som står der. Og når det gjelder et emne som Israel, må man ikke overse at både i Det gamle og i Det nye testamente er det tale om mer enn det bokstavelige etniske folk eller land, nemlig det åndelige, troens Israel. Man bør ikke la seg blende av en falsk nasjonalistisk forståelse som tolker verdslige, politiske begivenheter som Guds verk bare fordi de ser ut til å passe inn i ens egne fastlagte oppfatninger av profetiene.

Hvis man ikke anvender disse prinsipper, kommer man lett til å beskylde Gud for å være skyld i de fryktelige hendelser som har funnet sted i dette urolige område siden staten Israel ble opprettet i 1948 og som stadig skaper frykt, uro, lidelse, lemlestelse og død blant uskyldige. Dette kan ikke være Guds verk. Han er ikke interessert i et Messias-rike på nasjonalistisk basis, men i at Guds rike blir opprettet inne i oss (Luk 17, 20.21). Stilt overfor Pilatus uttalte Jesus: «Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet for meg, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men mitt rike er ikke herfra» (Joh 18,36). Tydeligere kan det vel ikke sies at Guds rike ikke lar seg fremme ved våpenmakt.

Guds løfter
I 1 Mos 12,1-3 blir det fortalt at Gud ville gjøre Abraham til et stort folk, at han ville velsigne ham og gjøre hans navn stort, og at han skulle være en velsignelse. « I deg skal alle slekter på jorden velsignes.»

Denne velsignelse skulle altså gå til alle jordens slekter, og ikke bare til ett folk. Abraham skulle bli far til en mengde folkeslag (1 Mos 17,5-7) og Gud sier: «Jeg oppretter en pakt mellom meg og deg og dine etterkommere fra slekt til slekt, en evig pakt.» Altså er han de mange andre folkeslags Gud!

Videre får han løftet om landet, men ved Paulus' ord blir dette landområdet utvidet til å omfatte «verden», og løftet gjelder dem som tror på Jesus Kristus (Rom 4,13). En nærlesning av resten av kapitlet gjør det klart at det gjelder ikke bare «for dem som har loven, men også for dem som har samme tro som Abraham. Han er jo far til oss alle, slik det står skrevet: Jeg har gjort deg til far for mange folk» (vers 16.17).

Vi vet at alle trosheltene døde «uten å ha vunnet det som var lovt: de bare så det langt borte og hilste det, og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. Når de taler slik, viser de klart at de søker et fedreland. Hvis de hadde tenkt på det landet de drog ut fra, hadde de hatt tid til å vende tilbake. Men nå er det et bedre land de lengter etter: et himmelsk. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, men kaller seg deres Gud; for en by har han gjort ferdig for dem» (Hebr 11,13-16). Det er helt klart at denne byen ikke er et jordisk Jerusalem grunnlagt i et jordisk fedreland. Tanken om en gjenopprettelse av et nasjonalt jordisk Davidsrike med et jordisk Jerusalem som hovedstad - før Kristi gjenkomst - er altså ute av bildet for den som tror på at de bibelske forutsigelser i Det gamle testamente skal knyttes sammen med de nytestamentlige uttalelser om et himmelsk fedreland. I nådens rike er det rettferdiggjørelse ved tro som gjelder. «For så mange som Guds løfter er, har de fått sitt ja i ham» (2 Kor 1,20). Hvilken mening ville det være i å opprette et jordisk, jødisk rike like før Kristi gjenkomst, når vi vet at ved denne begivenhet vil alt jordisk bli lagt i ruiner? De frelstes mål er det himmelske Jerusalem, «en ny himmel og en ny jord».

Huset blir forlatt
Døperen Johannes står fram og forkynner at det ikke er nok å ha Abraham til far, men at Gud kan oppvekke Abraham barn av steinene (Matt 3,710). Og så advarer han dem om at øksen allerede ligger ved roten av trærne, og at hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden. Dette var det siste kall til Israel før han, som jødefolket hadde ventet på, stod fram, og før Israels endelige skjebne som Guds utvalgte folk blev avgjort. Jesu alvorlige lignelse om de troløse vindyrkerne - og hans konklusjon - viser at tiden var ved å renne ut for det jødiske folk som Guds utvalgte folk: «Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer dets frukter» (Matt 21,43).

Inntrengende gjentar han advarselen i en sår klagesang: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt!» (Matt 23,37-39).

Israels gjenreisning
Da lederne hadde korsfestet Jesus og bevist sin uvillighet til omvendelse ved å forfølge disiplene og steine Stefanus, utløp den prøvetid som Gud i Daniels profeti om de 70 uker hadde åpenbart om Messias' salvelse, død og om Israels folks prøvetid (Dan 9,24-27). Dette forstod apostlene godt (se Apg 15,7-11). Det er ikke forskjell på hedninger og jøder. Jakob understreker at «Gud for lenge siden sørget for å vinne seg et folk av hedninger som skal ære hans navn. Og dette stemmer med profetenes ord, slik det står skrevet: Deretter vil jeg komme tilbake og gjenreise Davids falne hytte. Det som er revet ned, skal jeg bygge opp, jeg reiser det på ny, for at resten av menneskene skal søke Herren, alle folkeslag som mitt navn er nevnt over.» Denne gamle profetien om Israels gjenreisning, som var forutsagt av profeten Amos, blir altså av Jakob anvendt til å bekrefte at de omvendte hedninger nå var en del av Davids hytte, det vil si at gjenreisningen av det sanne Israel nå var i full gang ved evangeliets forkynnelse for hedningene.

Abrahams ætt
En lignende forståelse av den som kom fram på apostelmøtet i Jerusalem, finner vi hos Paulus. «For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn. Det står jo: Gjennom Isak skal du få en ætt som kalles din. Dette betyr at den naturlige avstamning ikke gjør noen til Guds barn. Det er de som er barn i kraft av løftet, som skal regnes som Abrahams ætt» (Rom 9,6-8).

Apostelen har tidligere påvist at jøde, altså medlem av Guds folk, er man i sitt indre - i hjertet, ikke etter bokstaven (Rom 2, 28.29). I kapittel 11 henviser han til Guds sanne Israel som et edelt oliventre, hvor noen av grenene ble brukket av - altså israelitter - og grener fra et vilt oliventre - hedninger - ble podet inn på grunn av deres tro. Både jøder og hedninger har sin plass på oliventreet, Guds menighet, ene og alene i kraft av nåde og tro. Ingen av dem vil bli blant Guds folk hvis de faller fra i vantro.

Ganske visst taler Paulus om at «hele Israel» skal bli frelst. Dette skjer dog hverken for jøder eller for hedninger, bare for dem som tar imot «redningsmannen» fra Sion, og bare ved at han får lov til å fjerne «all ugudelighet fra Jakob». Det står jo også at «på denne måten skal hele Israel bli frelst»; det er altså et spørsmål om måten mer enn om tiden, og derved betyr «hele Israel» ikke det etniske Israel av Abrahams kjødelige herkomst, men det åndelige Israel, som er Abrahams barn i kraft av troen. Det er således ikke tale om en masseomvendelse av jøder i de siste tider, bare fordi de er jøder, like så lite som det er tale om en masseomvendelse av hedninger. «Nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under vokteren. For dere er alle Guds barn i kraft av troen på Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle en, i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet» (Gal 3,26-29).

Det er altså ikke forskjell: Enhver som tror på Abrahams Gud, jøde eller hedning, er et Abrahams barn og medlem av det sanne åndelige Israel.

Den samme tanken finner vi i brevet til efeserne, hvor han skriver om «vi» og «oss». «Slik skulle vi være til pris og ære for hans herlighet, vi som alt nå har satt vårt håp til Kristus. I ham er også dere kommet til tro, da dere hørte sannhetens ord, evangeliet om deres frelse. I ham er dere blitt merket med et segl, Den Hellige Ånd som var lovt, og som er pantet på vår arv, inntil forløsningen kommer for Guds folk, til pris og ære for hans herlighet» (Ef 1,12-14).

Hvem er Guds eiendomsfolk? Både vi og dere, jøder og hedninger. De er lemmer på det legeme hvor Kristus er hodet (vers 22-23).

Samme framgangsmåte blir benyttet i kapittel 2, hvor det ender med en seiersfanfare: «Altså er dere ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og tilhører Guds familie. Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, men hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. Han holder hele bygningen sammen, så den i Herren vokser til et hellig tempel, og gjennom ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden.»
Kan det sies tydeligere at vi alle ved troen er blitt ett folk, én hjord, under én hyrde (Joh 10,16).