Hvordan kan én Gud samtidig være tre personer?

Det er ikke gitt noe menneske å forstå eller forklare Gud. Vi erfarer hans kraft og kjærlighet, og i vår urolige verden opplever vi hans omsorg og ledelse. Det eneste bilde vi kan danne oss av Gud, er det som han åpenbarer i sitt Ord. Bibelen gir imidlertid ikke en uttømmende forklaring, et svar man kan sette to streker under, men nøyer seg med å åpenbare det vi mennesker har behov for.

Bibelen gir oss et godt grunnlag for troen på en treenig Gud. Selve uttrykket "Treenigheten" forekommer ikke i Bibelen, men det dekker den forståelse Skriften gir av Gud. Faderen har vel alltid vært betraktet som Gud. Men læren om at Kristus og Den Hellige Ånd også skulle være Gud, skapte stor strid i begynnelsen av det fjerde århundre. Arius, en av lederne for menigheten i Alexandria, hevdet at Kristus var et skapt vesen og at Den Hellige Ånd bare var Guds kraft eller innflytelse, men ikke en person. Striden varte i flere århundrer og satte dype spor. Selv i dag drøftes dette emnet, og ikke alle kristne er enige.

Hovedproblemet er hvilken plass Jesus Kristus og Den Hellige Ånd har i Guddommen. Vi vil derfor her søke å definere Sønnens og Den Hellige Ånds status etter det som er åpenbart i Guds Ord. Allerede i Bibelens første kapittel finner vi en hentydning til en guddom. ”Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde” (1 Mos 1, 26). Her er det to ting vi skal merke oss. For det første at navnet Gud, fra det hebraiske Elohim, har flertallsform. For det andre at det er etterfulgt av oss og vårt. Det samme er tilfelle i 1 Mos 3,22: ”Se, mennesket er blitt som en av oss.” Noen vil hevde at formen her er det kongelige Vi, men Johannes’ evangelium forteller at minst én person i tillegg til Faderen var med ved skapelsen: ”Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til” (Joh 1,2.3).

En tekst som har skapt problemer for mange, er 5 Mos 6,4: ”Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én.” Hvis han er én, hvordan kan han da bestå av tre? Tanken kan illustreres ut fra Guds erklæring til det første menneskepar, Adam og Eva, at de skulle være ”ett kjød” (1 Mos 2,24). Det er det samme hebraiske ordet echad som er brukt, og det står i begge tilfeller som uttrykk for en sammensatt enhet.

Det er interessant å legge merke til språkbruken i misjonsbefalingen, hvor Jesus sier at dåpen skal utføres i ”Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn”. (Matt 28, 19). Man skulle tro at ”navn” i dette tilfelle ville stå i flertall i grunnteksten, men Jesus uttaler Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som ett, idet han henviser til dem i entall., altså i "navnet" (ikke "navnene") til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

De nytestamentlige forfattere la ikke skjul på at de var overbevist om Kristi guddom. Paulus sier: ”l ham er hele guddomsfylden legemlig til stede” (Kol 2, 9). Overfor sin samtid hentydet Jesus gang på gang til sin guddommelige opprinnelse. Ved flere tilfeller ble hans ord oppfattet som spott fordi han tilgav synd, tok imot tilbedelse og gjorde krav på å være Gud. I skarp kontrast til Kristus står engelen Gabriel og apostlene, som nektet å ta imot tilbedelse, men i stedet henviste til ham som var sann Gud (se f.eks. Apg 14,11-18; Åp 22,8.9).

Særlig fariseerne og de skriftlærde var ute etter Jesus på grunn av hans krav på å være guddommelig. ”Før Abraham var, er jeg,” uttalte Jesus til jødene (Joh 8,58). Dette forårsaket en dramatisk scene der hans landsmenn tok opp steiner for å drepe ham. Reaksjonen var ikke tilfeldig, for den jødiske lov krevde dødsstraff for gudsbespottelse (3 Mos 24,10-16.23). Årsaken var at Jesus anvendte et gresk uttrykk som i Septuaginta (gresk oversettelse av Det gamle testamente) var brukt om Jehova. Ved sin reaksjon viste jødene at de oppfattet Jesu ord som blasfemi. For han påberopte seg egenskaper som alene tilkom Gud. En lignende situasjon er gjengitt i Joh 10,33, der det sies at de ville steine ham fordi han gav seg ut for å være Gud.

Et annet interessant bevis på at Kristus er Gud, finner vi når vi sammenligner Det gamle og Det nye testamente. Da Septuaginta-oversettelsen kom ca. år 200 f. Kr., ble de guddommelige navnene Jehova og Elohim oversatt til gresk med henholdsvis Kurios og Theos. Kristus brukte disse navnene om Faderen. I Joh 17,3 kaller han Faderen Theos, og i Luk 10,21 Kurios. Men de samme titler og navn brukte også andre om Kristus. Englene som sang for hyrdene, kaller ham ”Kristus, Herren” (Luk 2,11). Tvileren Tomas utbryter: ”Min Herre og min Gud” (Joh 20,28). For å understreke denne sannhet sier Kristus selv: ”Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det” (Joh 13,13).

Sammenligner vi Sal 45, 7.8 med Hebr 1,8.9, finner vi at Kristus er omtalt som Gud, og at uttalelsen kommer fra Faderen. Også her er Kristus ved sin tittel nevnt som den selveksisterende Gud. Vi kan godt forstå hvorfor fariseerne bad Jesus irettesette disiplene som ropte: ”Velsignet i Herrens navn være kongen, han som kommer!” Men Jesus svarte: ”Dersom de tier, skal steinene rope” (Luk 19,38.40). De ropte det som sant var. Det var fariseerne som tok feil, for han var virkelig Gud. Johannes skriver: ”Han er den sanne Gud og det evige liv” (1 Joh 5, 20).

Noen mener at Kristus er Gud fordi Faderen har oppreist ham til det, men at han ikke var Gud fra evighet av. Men den påstanden er vanskelig å forene med følgende utsagn fra profeten Jesaja: ”Dere er mine vitner, sier Herren, og min tjener, som jeg har utvalgt, for at dere skal kjenne og tro meg og forstå at jeg er Gud; før meg er ingen gud blitt til, og etter meg skal det ingen komme” (Jes 43,10). Gud er fra evighet av, og det kan ikke oppstå noen annen Gud på et tidspunkt i historien.

Men hvordan kan Kristus være den ”enbårne” (Joh 3,16) og den ”førstefødte” (Kol 1,15.18)? Her bruker Bibelen et menneskelig begrep for å beskrive en viktig sannhet, selv om uttrykket ikke kan romme alt som skal sies. Men her understrekes det faktum at det som er "født" er av samme slag, mens derimot det som er skapt ville vært forskjellig fra Skaperen. Ved uttrykket "enbårne" understrekes også Jesu unike posisjon. Når det gjelder begrepet den "førstefødte", har dette en spesiell betydning i hele Bibelen. Det var han som hadde den spesielle retten i familien og skulle ha den dobbelte del av arven. Både David og Efraim omtales som "førstefødte", selv om de ikke var det i fysisk, kronologisk forstand. Men de fikk en spesiell posisjon, stilling eller rang. (Sal 89,28; Jer 31,9). Det er noe liknende som sies om Jesus når han omtales som den "førstefødte." Kronologisk var han ikke den første som var oppreist fra de døde – det hadde skjedd tidligere, både i gammeltestamentlig og nytestamentlig tid. Men Jesu oppstandelse var noe helt annet og mer betydningsfullt. For derved viste han at han hadde overvunnet døden og sikret oss et evig liv. Derfor er han den fremste, den viktigste av dem som har oppstått fra de døde.

Så langt har vi snakket om Jesu posisjon, men hva med Den Hellige Ånds guddom? Vi møter Den Hellige Ånd første gang ved skapelsen, hvor han svever over vannene (1 Mos 1,2), og vi møter ham i Bibelens siste kapittel idet han kommer til mennesket med en siste oppfordring (Åp 22,17). Bibelen forteller at Kristus ble unnfanget ved Den Hellige Ånd. Ved Jesu dåp møter vi den tredje person i guddommen, og gang på gang henviser Kristus til ham.

Mange har betraktet Den Hellige Ånd som et "vesen" uten personlighet, men bare som en guddommelig kraft som Faderen benyttet for å utøve sin vilje. Bibelen beskriver imidlertid Den Hellige Ånd på en helt annen måte. En nøkkel til Den Hellige Ånds vesen og funksjon finner vi i Jesu avskjedstale til disiplene: ”Jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann.” (Joh 14,16). Uttrykket ”en annen talsmann” er interessant. Jesus selv er den ene talsmannen, og dette uttrykket bruker Johannes om ham (1 Joh 2,1). Den Hellige Ånd er den andre talsmannen. Det greske ordet allos, som er oversatt med ”annen” betyr ”av samme slag”. Den Hellige Ånd er altså av samme slag som Kristus, og er på like fot med ham. Ordet ”talsmann” kommer fra det greske parakletos som betyr "en som er kalt til å stå ved siden av" en annen person for å være til hjelp og oppmuntring. Slik hadde Jesus fungert mens han var her på jorden, og nå lover han sine etterfølgere at Den Hellige Ånd skal ha en liknende funksjon etter hans himmelfart. Legg merke til at det i den samme teksten er brukt det personlige pronomen han. Den Hellige Ånd er altså omtalt som en selvstendig person, ikke bare som en kraft eller innflytelse.

Paulus understreker Den Hellige Ånds personlige egenskaper ved å slå fast at han er i besittelse av intellekt (1 Kor 2,11), vilje (1 Kor 12,11) og følelse (Ef 4,30). Disse egenskaper kan bare være knyttet til personer. I tillegg til dette finner vi at han handler som en personlighet når han taler (Hebr 10,15), lærer (Joh 14,26), vitner (Joh 15,26), overbeviser (Joh 11,8), veileder, hører og forkynner (Joh 16,13), hindrer og nekter (Apg 16,6.7), beslutter (Apg 15,28), innsetter i embeter (Apg 20,28) og går i forbønn (Rom 8,26). Disse egenskaper hører til en bevisst personlighet og ikke en kraft eller innflytelse. Sammenligner vi Den Hellige Ånds gjerning med det som Jesus var opptatt med, forstår vi at han var en talsmann slik som Kristus var.

Det er klart at alle disse tre personene er Gud og kan omtales hver for seg, men at de likevel beskrives som én Gud. Selv om mange har brukt bilder og illustrasjoner for å prøve å forklare dette, må vi erkjenne at det ikke finnes noe tilsvarende i vår menneskelige sfære. Derfor er dette et tema vi ikke kan trenge til bunns i. Vi må bare forholde oss til det Bibelen sier og innrømme at det er grenser for hvor langt den menneskelige forstand kan nå i å fatte Guds vesen.

Finn Myklebust