Ressurser/Den sterkere
Foto: Ante Gudelj på Unsplash.     

Den sterkere

Av Kaj Pedersen

 

«En gang drev han ut en ond ånd av en som var stum; og da den var fart ut, talte den stumme. Folk undret seg, men noen av dem sa: "Det er med hjelp fra Beelsebul, høvdingen over de onde ånder, han driver de onde ånder ut." Andre ville sette ham på prøve og bad ham om et tegn fra himmelen. Men han visste hva de tenkte, og sa til dem: Et rike som ligger i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus etter hus styrter sammen. Om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da hans rike bli stående? Dere sier jo at det er ved Beelsebul jeg driver ut de onde ånder. Men er det med Beelsebuls hjelp jeg gjør det, hvem får da deres egne tilhengere hjelpen fra når de driver ut ånder? Derfor skal dere bli dømt av deres egne. Men er det ved Guds finger jeg driver ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet til dere. Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får han ha sin eiendom i fred. Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra ham våpnene som han satte sin lit til, og deler ut det bytte han tar fra ham. Den som ikke er med meg, er mot meg, den som ikke samler med meg, han sprer. Når en uren ånd farer ut av et menneske, flakker den om over øde vidder på leting etter et hvilested, men finner det ikke. Da sier den: "Jeg vil vende tilbake til huset mitt som jeg forlot." Den kommer dit og finner det feid og pyntet. Da drar den av sted og får med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og slår seg til der. Og har det vært ille med det mennesket før, så blir det verre nå.» Luk 11,14-26.

Jesus drev ut en ond ånd. Miraklet gjorde folket forundret. Når det er åpenbart at Gud har grepet inn, er det straks mennesker som prøver på å komme med en annen forklaring. Slik var det også her. «Men noen av dem sa: Det er ved Beelsebul de onde ånders fyrste, han driver de onde ånder ut.» Noen hevdet at det når alt kommer til alt, var djevelen som stod bak helbredelsen. Andre gikk så langt at de krevde enda et tegn, et tegn fra himmelen. Det fikk de ikke, fordi Jesus kjente tankene deres.

Ved en annen anledning hadde Jesus ganske åpent fortalt dem som levde på den tiden, at tegnet ikke ville bli et tegn fra det høye, men fra det dype. Det var et tegn som de vantro ville forkaste, men som klart og sikkert skulle vitne om Jesus - Jonas-tegnet: «For som profeten Jona var tre dager og tre netter i den store fiskens buk, slik skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens dyp.» Matt 12,40. Jesus ønsket ikke at mennesker skulle slutte seg til ham på grunn av en tro som utelukkende bygde på de tegn han gjorde. Det eneste han interesserte seg for, var menneskets personlige hengivelse og tillit.

Nå taler Jesus om at et rike som kommer i strid med seg selv, ikke kan bestå. Hvis det virkelig var djevelen som stod bak utdrivelsen av den onde ånd, og at han derved hjalp Jesus med å tilintetgjøre sin egen makt over mennesket, da kunne selvsagt ikke mørkets rike bestå.

Fariseernes tilhengere drev også ut onde ånder, og uten å avgjøre hvor mye sant eller virkelig det var ved disse djevleutdrivelser sier Jesus: «Men er det med Beelsebuls hjelp jeg gjør det, hvem får da deres egne tilhengere hjelpen fra når de driver ut ånder?» Luk 11,19. Dere vil da vel ikke si at det skjer ved Beelsebul! Og når dere ikke vil det, hva så med mine langt større undergjerninger? Driver jeg ut onde ånder «ved Guds finger», ved Guds kraft, er det et klart vitnesbyrd om at «Guds rike er kommet til dere.» Og så tar Jesus dem som levde på den tiden — og oss — inn til sakens kjerne idet han sier: «Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får han ha sin eiendom i fred. Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra ham våpnene som han satte sin lit til, og deler ut det bytte han tar fra ham.» V. 21.22. Denne teksten er livsnær. Jesus taler om kampen i menneskehjertet. Det Jesus vil møte oss med i denne teksten, er spørsmålet om besettelse — ikke av en militærmakt, for en slik besettelse er fullstendig underordnet midt i sin grusomhet, men det han tar fram, er spørsmålet om menneskehjertets besettelse.

Jesu forkynnelse kalte menneskene til å ta en avgjørelse. Det ligger i sakens natur at overfor ham kan det ikke være tale om nøytralitet. I lyset av den kraft som alltid blir åpenbart i Jesu forkynnelse til besinnelse, etterfølgelse eller forargelse, må vi betrakte ordet om den sterke og den Sterkere.

«Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får han ha sin eiendom i fred.» V. 21. Menneskehjertet under djevelens innflytelse blir beskrevet som en bevoktet gård. Når djevelen har tatt menneskehjertet i besittelse, er det katastrofalt. Men når en som er sterkere enn ham, angriper og overvinner ham, så tar han, den Sterkere, gården i besittelse og deler ut byttet.

Kampen i menneskehjertet står alltid mellom den sterke, djevelen, og den Sterkere, Kristus. Kristus, menighetens Herre, er den Sterkere. Han bryter djevelens makt. Kristus kom til denne verden — gården — for å seire over djevelen. Han kom «Siden barna er mennesker av kjøtt og blod, måtte også han bli menneske som de. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som hersker ved døden, det er djevelen,» Heb 2,14. Kristus kom til mennesket, den gården som djevelen hadde tatt i besittelse. Kristus angriper og overvinner ham. «Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut.» Joh 12,31. Kristus «var i Guds skikkelse, men så det ikke som røvet gods å være Gud lik. Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik.» Fil 2, 6.7. Jesus vant den fullkomne seier for oss på korset.

Jesus fortsetter sin tale om kampen i menneskehjertet. Han sier: «Når en uren ånd farer ut av et menneske, flakker den om over øde vidder på leting etter et hvilested, men finner det ikke.» Luk 11,24. Når Jesus, den Sterkere, har jaget den urene ånd ut av mennesket, er den urene ånd urolig. Den søker etter hvile. Det er en lidelse for den onde ånd at den ikke kan få plage mennesket; derfor søker den til tørre steder, men heller ikke der er det hvile. Så sier den: «Jeg vil vende tilbake til huset mitt som jeg forlot.» Bildet som tegner seg for oss her, er at den urene ånd søker tilbake til huset, til gården. For så å komme tilbake til virkeligheten, det livsnære, — det er jo der vi skal være — betyr dette at den onde ånd vender tilbake til menneskehjertet etter å ha blitt jaget ut. Og hva ser han? Han finner menneskehjertet feid og pyntet. Han drar bort og kommer tilbake med sju andre ånder. De drar inn, de tar bolig i menneskehjertet, og Jesus sier: «Og har det vært ille med det mennesket før, blir det verre nå.» V. 26. Hvordan henger nå dette sammen? Hvordan var det mulig for den sterke å ta huset i besittelse på nytt? Hvorfor? Huset var nettopp blitt feid og pyntet. Nesten som om det hele var gjort med en kost og litt blomster! Jesus sier til oss i dag at dette er ikke nok. Det er ikke nok å bli litt bedre rent moralsk sett, det er ikke nok at noen av våre fristelser blir skubbet til side. Det er ikke nok at det blir feid og pyntet. Det er endog farligere, sier Jesus, å tro at tingene er i orden når situasjonen utvikler seg slik at man etter å ha jaget en fristelse på dør, møter og faller for noe som er enda verre. Hvis det bare blir feid og pyntet i huset, i menneske-hjertet, så er situasjonen absolutt verre for dette menneske enn da den sterke var enerådende.

Djevelen gir ikke slipp på sitt bytte frivillig. Han viker ikke en millimeter når han først har skaffet seg et fotfeste. Det finnes delvis befrielse fra Satans herredømme, men delvis befrielse er bare en enda større anledning for motstanderen. Den som bare har fått feid og pyntet er i alvorlig fare. I virkeligheten vil det si at menneskehjertet nå står ledig. Det har ikke kapitulert. Det er ikke blitt fylt med det gode, og derfor er det mulig for andre ånder, andre fristelser å innta hjertet. Det blir til en fullstendig besettelse. Hvis ikke Kristus får lov til å ta mennesket i besittelse, møter det den store katastrofe. Det er ikke nok at vi hater det onde. Vi må elske det gode. Det er nettopp derfor vi i all oppriktighet skal se, høre og ta imot Jesu ord til oss: «Den som ikke er med meg, er mot meg, den som ikke samler med meg, han sprer.» Matt 12,30.

Dersom et menneske er rotløst og skuffet og lider av en indre tomhet, blir det et lett bytte for fristelser. Jesus lar oss få vite at det dreier seg om intet mindre enn selvstendig å ta stilling. Mange reagerer verken med voldsom antipati eller tilslutning, men ønsker å være nøytrale. Dette begrepet eksisterer ikke når det dreier seg om forholdet til Guds rike eller til Kristus. Her er du for eller imot. Det finnes ingen gyllen middelvei. Vi kan ikke handle i blinde. Det er ikke noe som heter ”ingenmannsland” i Guds ord.

Det holder ikke med å ta halve standpunkter. Hvis vi unnlater å ta en avgjort stilling, blir vårt liv en rekke med nederlag. Vi blir ikke i stand til å bære livets byrder. Det går aldri uten Jesus. Hvis vi skal ånde fritt og komme igjennom dette vanskelige livet, finnes det bare en vei: JESUS. Den Sterkere må bli den sterkeste i våre liv. Det er et enten-eller. Det dreier seg om ikke noe mindre enn en besettelse av djevelen, den sterke; eller av Kristus, den Sterkere! I sin store kjærlighet ønsker Gud å eie mennesket helt. Det er snakk om å ta en avgjørelse i sitt gudsforhold.

«Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.» Matt 6,24. Jesus sa ikke: Dere må ikke, men han sa rett ut: Dere kan ikke. Gud er Gud for oss bare når han har fått førsteplassen i hjertene våre. Det kan ikke være noen over eller ved siden av ham. «Ham alene tilkommer den dypeste ærbødighet og den høyeste tilbedelse. Mennesket har ikke lov til å skjenke noe annet sine varmeste følelser og sine beste krefter. Alt som er med til å forminske vår kjærlighet til Gud eller gripe inn i den tjeneste som vi skylder ham, gjør vi til en gud.» E. G. White: Patriarker og Profeter, side 152.

Det er den dag i dag Guds nåde imot oss at Jesus kommer til oss og vil gå inn i vår tilværelse med dens synd og urenhet for å være hos oss. Det under som han i første rekke vil gjøre for oss, er at vi ved ham blir brakt inn under Guds nåde. Gud selv kommer til oss i HAM — den Sterkere — med uforskyldt kjær1ighet og barmhjertighet. Jesus har gitt seg selv til oss. Han kjenner oss, han vet alt om oss, men han elsker oss likevel. «Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? Og selv om en mor kan glemme, så vil jeg aldri glemme deg.» Jes 49,15. I disse sterke ord møter vi Guds kjærlighet. Når vi føler oss ensomme, når motløsheten overvelder oss, kan vi trøste oss med at han ikke glemmer oss. Jesus har vunnet seier over den sterke fordi han som den Sterkere er den sterkeste. Vår totale avmakt er hans anledning. Vi er lykkelige når vi i tro tar imot livets største gave: syndenes forlatelse i Jesu blod. Det finnes ingen makt med en slik evne til å skape nytt liv og forvandle som Guds nåde.

Slik blir spørsmålet med hensyn til besettelse ikke om noen av ondskapens innfallsporter er blokkert. Spørsmålet blir heller ikke om det er feid og pyntet. Spørsmålet er om Gud er blitt den største og den første og den eneste i vår tilværelse. Vil vi la ham frigjøre oss til den sanne frihet? Vil vi leve med hjerte, tanke og vilje under hans ords makt? Det hele står og faller på om vi er villige til å se sannheten om oss selv i lyset av hans ord og la den Sterkere bli den sterkeste.

«Det eneste grunnlag for vårt håp må vi søke i Kristi rettferdighet, som blir oss tilregnet, og i den som blir frembrakt ved at hans Ånd virker i oss og gjennom oss.» — Veien til Kristus, side 48. «Men Kristus har gjort en utvei for oss. Han levde på jorden under de samme prøvelser og fristelser som vi møter. Han levde et syndfritt liv. Han døde for oss, og nå tilbyr han å ville ta våre synder og gi oss sin rettferdighet. Hvis du overgir deg til ham og tar imot ham som din frelser, så blir du for hans skyld regnet som rettferdig uansett hvor syndig ditt liv kan ha vært. Kristi karakter blir satt i stedet for din karakter, Gud antar deg som om du aldri hadde syndet.» — Veien til Kristus, side 47.

Vi skal ikke først gjøre huset i stand, slik at det blir pent nok for Kristus. Han tar det i besittelse akkurat slik som det er. Ingen er for uverdig. Det finnes intet sted hvor han ikke vil gå inn, samme hvor fortvilt, rotete og skittent det enn er. Han ønsker bare dette ene at du lukker opp for ham. Så går han, den Sterkere, inn og vinner over den sterke.

Der hvor Jesus går inn er det tilgivelse og frelse. En sann Kristus-tro blir virkelig for oss. En tro som alltid er uavhengig av det som kan hende på jorden. Prøvelser, personlige sorger og motgang kan ikke plukke troen i stykker. Når Jesus er kommet inn, når han har brutt djevelens makt, har vi en framtid og et håp. Hvor vidunderlig det er at vi kan få tilhøre ham, selv om våre liv har formet seg omtrent som Åges kloss da han var hos treskjærer Olsson i Lund. En gang Åge var på besøk hos gamle treskjærer Olsson i verkstedet hans, ble han så imponert over de fine trehestene som Olsson skar ut at han bestemte seg for å skjære ut en trehest han også. Han fikk en liten kloss og en kniv og begynte å arbeide med friskt mot. «Hva skal det bli?» spurte gamlingen. «En hest,» svarte Åge. Han spikket og spikket og tre klossen ble stadig mindre og mindre, men noen hest ble det ikke. «Hvordan skal nå dette gå?» spurte den gamle. «Det skal ikke bli en hest,» svarte Åge. «Det skal bli en båt.» Et øyeblikk så det nesten ut til at det skulle lykkes for Åge å lage en båt. Men så skar han for dypt og båten ble ødelagt. «Det skal ikke bli en båt likevel,» sa Åge. «Jeg vil heller lage en skje.» Men det ble ikke noen skje heller. Og det var bare et lite stykke igjen av tre klossen, ikke større enn tommelfingeren hans. «Jeg bryr meg ikke om å lage en skje,» sa Åge. «Hva vil du så lage,» spurte den gamle. «En pinne.» Han spikket og spikket og til slutt var det ingenting igjen av tre klossen. «Hvorfor sukker du, Olsson?» spurte Åge. «Jeg må jo sukke,» svarte den gamle mannen, «jeg må jo sukke. Det er så mye som blir til ingenting.»

Det er så mye som blir til ingenting. Slik er det også i menneskelivet, og likevel, eller nettopp da lyder Jesu ord til oss: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» 2 Kor 12,9. Når tvilens orm gnager i våre sinn og den sterke synes oss så sterk, kan vi krype bort under Golgatas kors og høre ennå en gang, at det er fullbrakt. Da lyder Jesu løfte i våre ører: «Og jeg gir dem evig liv; de skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd.» Joh 10,28. Dette har du som intet er, hørt i dag. Det vil du leve på og når din siste stund kommer, vil du fortrøste deg i dette.

Besettelse — ja, av Jesus, den Sterkere, som er den sterkeste!

Kaj Pedersen

En Norsk Bibelinstitutt ressurs

Tema

Bibel og trosspørsmål

Relaterte ressurser

Powered by Cornerstone