Europas skjebne ble forutsagt for lenge siden. En av hovedarkitektene til Den europeiske union, Jean Monnet, en fransk diplomat og økonom, ble overbevist etter Tysklands nederlag i andre verdenskrig at det eneste som kunne forhindre en ny ødeleggende krig var at Europa ble politisk forent. «Det blir ingen fred i Europa hvis stater rekonstitueres på grunnlag av nasjonal suverenitet», skrev han i sine memoarer. Med det europeiske kontinentet utmattet og ødelagt av to kriger på egen jord, var det ikke vanskelig å selge idéen. Bare Storbritannia forble mer enn litt skeptisk.

Drømmen om fred
Idéen om et forent Europa, derimot, er mye eldre enn Monnet – det hellige romerske riket tilbake i det tiende århundre tenkte også slik. Så, på 1700-tallet, publiserte franskmannen Charles-Irenee Castel sin idé om en europeisk union i boken Project for Perpetual Peace in Europe. Han foreslo et europeisk Senat og en europeisk hær, der de større europeiske statene ville ha lik stemmerett.

Fra de tidligste tider har mange ønsket å føre Europa sammen på grunnlag av religion og enhet, uten landegrenser som et «Guds rike på jorden». Mange har forsøkt å forene Europa med hjelp av politikk, religion eller tvang, eller en kombinasjon av alle tre.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Monnet sin ide om et grenseløst, fredelig Europa hadde slik appell, etter politiske splittelser og den sterke nasjonalistiske ånden som forårsaket andre verdenskrig. En verden uten politisk strid fortonet seg som fullkommen lykke, og var det alle ønsket seg. Dessverre, selv om det har kommet mye positivt ut av dannelsen av EU, har hendelser i den senere tid avdekket noen av svakhetene.

Eurosonens problem
Noen økonomer sier at selv om valget i juni sikret innsettelsen av et EU-vennlig parti, vil Hellas omsider bli nødt til å gå tilbake til den greske drakmen. Det ville skape en bølge av mennesker som løper til bankene for å ta ut Euroer i kontanter for å investere dem i mer stabile verdier.

Depresjonen som uunngåelig ville følge ville få politiske konsekvenser, idet folk ville gå fra moderat til ekstreme posisjoner både til høyre og venstre, noe vi allerede ser er i ferd med å skje. Utlånere vil da kreve høyere renter i den svært skjøre eurosonen. Dette kan dytte andre hardt rammede økonomier som Spania, Portugal, Italia og Irland utfor stupet. Og hvis Hellas sin exit ville være uheldig, ville deres være katastrofal.

Eurosonens problem, som mange har forstått, er at det er en monetær union uten en politisk union. Unionen fungerte godt i velstandstider, men når ting går galt vil dens mangel på indre sammenheng og politisk ledelse, forsterket av finanspolitikkens fragmentering, bli tydelig: De sterkeste økonomiene i denne porøse unionen har bare begrenset appetitt (og midler) til å hjelpe de svakere.

Profeten så sluttscenen
Dette er selvfølgelig et svært kort sammendrag, og årsakene går mye dypere. Men dette ble utrolig nok forutsett for mer enn 2000 år siden av en hebraisk profet som het Daniel. Han var den første til å snakke om de sterke og svake landene i Europa, på et tidspunkt da Europa enda ikke eksisterte. Han ble bedt om å tolke en drøm som den datidige babylonske kongen Nebukadnesar hadde hatt. Han var helt tydelig på hvordan de store nasjonene i verden ville vokse fram og falle, sammen med detaljer om Europa selv (se Daniel 2).

Disse kongedømmene var Babylon, Media-Persia, Hellas og Roma. Etter Romerrikets fall, ble Europa delt inn i 10 separate kongeriker, inkludert ostrogotene, vestgoterne, frankerne og angelsakserne.

Disse rikene, forløperne til det moderne Europa sine nasjoner, er representert ved de 10 tærne på statuen i Nebukadnesars drøm: «At tærne dels var av jern og dels av leire, betyr at riket delvis skal være sterkt og delvis skjørt» sa Daniel (Daniel 2: 42).

Så demonstrerte han en spektakulær innsikt i det som skjer i Europa i dag: «Slik jernet du så, var blandet med leire, slik skal mennesker blande seg til én slekt. Men de skal likevel ikke holde sammen, like lite som jern kan blande seg med leire» (vers 43, uthevelse tilføyd).

Mange i historien har forsøkt å forene Europa: Karl den Store, keiser av Det hellige romerske riket, Frankrikes Karl V, Ludvig XIV, Napoleon, Tysklands keiser Wilhelm II, og Hitler, som planla et tusenårig rike.

Ledere av Europa har prøvd å sementere nasjonene ved hjelp av inngifte. Før første verdenskrig var praktisk talt alle konger og herskere i Europa i familie. Likevel klarte ikke familiebånd å hindre den forferdelige konflikten.

De siste to årene har Mark Grant, administrerende direktør i en regional investeringsbank basert i Florida, USA, spådd at Hellas ville gå konkurs, med påfølgende kaos i den globale økonomien. Mange i Wall Street har lyttet nøye etter. Nylig sammenlignet han nasjonene i Europa med en storgård, der «det virkelige problemet er at hestene er syke og smittet, og at sykdommen økonomisk vanstyre har spredt seg til nesten hver hest i innhegningen unntatt én, og ikke forvent at den ene, Tyskland, holder seg frisk mye lenger.»

Profeten Daniel hadde tydeligvis rett da han sa at de europeiske nasjonene «skal likevel ikke holde sammen». Profetien hans fortsetter å gi et nøyaktig bilde av hendelsene i Europa, 2500 år etter.

Han har imidlertid også gode nyheter, og akkurat som han profeterte at Europa blir helt delt, forutså han at «himmelens Gud» vil «opprette et rike som aldri i evighet skal gå til grunne og ikke bli overgitt til noe annet folk. Det skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene, men selv skal det bestå til evig tid» (Daniel 2:44).

Geoff Youldon