Vi sier så mye om sjelen. Hva er sant? Har jeg en sjel? Eller er jeg en sjel? Hva sier ordet om vår moralske, åndelige, sosiale og evige egenart?

Ordet har mange nyanser i vår dagligtale. Hvordan er «en god sjel»? Hva vil det si å være «uten sjel»? Disiplene til Gandhi gav ham navnet «Mahatma», som betyr «stor sjel». Og i en populær sang for mange år siden heter det at Jimmy Browns sjel løftet vingene og steg til himmelen da han døde.

Hvorfor er det så mange betydninger? En av grunnene er at jødisk og gresk livssyn, de to hovedkildene til vestlig tenkning, har så forskjellige oppfatninger av hva en sjel er.

Hvem er en sjel?
I klassisk gresk tenkning var kroppen stofflig og sjelen åndelig; de to var bare midlertidig forent under vårt liv på jorden. Så de hevdet at selv om døden setter sluttstrek for vår fysiske eksistens, dør sjelen aldri.

Bibelen har en helt annerledes forståelse av sjelen. Ordet refererer ikke bare til en del av oss, men til vår person som en helhet. Kropp og sjel er ikke to uavhengige deler, som på en kunstig måte er knyttet sammen en stund. De er, i stedet, to sider ved samme sak. Og det er ingenting i Bibelen som gir oss grunn til å tro at sjelen overlever døden.

I 1930-oversettelsen av Bibelen finner vi ordet første gangen i 1 Mos 2,7, hvor det beskriver mennesket som skapning: «Og Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» Noen tror at ordet sjel i dette verset peker på noe som gjør mennesket enestående. De hevder at Adam og Eva var de eneste sjeler som ble skapt i begynnelsen.

Men hvis vi leser Det gamle testamente på hebraisk, ser vi at alle Guds skapninger var sjeler. Ordet som blir brukt av de dyrene som Gud lot stå fram på jorden, er det samme som blir brukt om mennesket i.

1 Mos 2,7. Det er da også gjengitt med «levende skapning» i den nye oversettelsen. Menneskene er altså ikke de eneste sjelene Gud har skapt. Alle vesener som har liv - pattedyr, fisker, fugler, krypdyr, insekter - er sjeler.

Siden både mennesker og dyr er sjeler, har de samme forhold til døden. Det er Guds «livspust» som gjør dem til levende skapninger (l Mos 2,7; 7,22). Og siden de har «samme livsånde», står de overfor samme skjebne: «Den ene skal dø som den andre» (Fork 3,19). Ja, Bibelen sier tydelig at en sjel kan dø (Esek 18,20). Ifølge 1 Mos 7,23 hadde storflommen samme virkning for «hver levende skapning på jorden, både folk og fe og kryp og fuglene under himmelen.»

En sjel er en levende organisme, og det er Guds livspust som gjør at den lever. Når Gud trekker sin livspust tilbake, dør sjelen.

Ordet sjel betegner ikke en del av mennesket, og i alle fall ikke en del som overlever døden. En menneskelig sjel er en hel person, med alt det innebærer. Og når en person dør, er det slutt på hele hans personlige eksistens. Moderne vitenskap går god for dette holistiske menneskesyn. Nyere oppdagelser har vist at samspillet mellom sinn og kropp er så finstilt og utstrakt at det er så å si umulig å forestille seg en kroppsløs eksistens.

Vår sjel og vår egenart
Kunnskap om hva sjel betyr i bibelsk forstand kan forhindre alvorlige teologiske villfarelser. Men det ville være uheldig for oss å begrense betydningen til en slik grunnleggende definisjon. Ja, Bibelen gir selv mer innhold til ordet. I dag blir det ofte benyttet til å peke på hva som er spesielt ved den menneskelige eksistens. Intet annet uttrykk forklarer vår egenart så tydelig.

Når vi karakteriserer oss selv som en sjel i denne større betydning av ordet, sier vi at vi er mer enn en fysisk organisme, mer enn en avansert dyreart. Ordet berører alle sider ved livet som særpreger oss - vår moralske, åndelige, sosiale og evige egenart. Det kaster lys over våre største problemer og mest spennende perspektiver.

Som sjel er mennesket moralsk av natur. Det vil si at vi har ansvar; vi har frihet til å velge. Og i stor utstrekning er vi resultatet av våre egne valg. Våre problemer er en følge av våre feilgrep.

Bare moralske vesener er i stand til å synde - og der er vår tragiske erfaring. Fra en moralsk synsvinkel bærer alle våre avgjørelser preg av selv-interessen. Vi setter alltid våre egne behov først; det haster ikke så mye med de andre.

Som sjel er mennesket åndelig av natur. Gud skapte oss i sitt bilde (1 Mos 1,26), og vi er de eneste som svarer til ham - i begge betydninger av ordet. Gudsbildet medfører herredømme over den verden som Gud har skapt. I en viss forstand er vi kalt til å fortsette hans skapergjerning, slik at alt kan bli slik det var hans mening at det skulle være.

Som sjel er mennesket også sosialt av natur. Vi har evnen og trangen til å knytte bånd og gå inn i fellesskap. Da Gud skapte det første mennesket, sa han: «Det er ikke godt for mannen å være alene» (1 Mos 2,18). Livet er best i selskap med andre.

Sjelen, døden og evigheten
Som sjel var mennesket ment å være udødelig. Dette betyr ikke at vi er ute av stand til å dø. Bibelen sier at døden er syndens konsekvens. «Synden kom på grunn av ett menneske, og med den kom døden» (Rom 5,12).

Men selv om vi må gi etter for dødens makt, sier hjertet oss at dette ikke var Guds opprinnelige mening. Og Bibelen støtter denne indre overbevisningen. Den gir ikke døden det siste ordet. Nei, den lover en framtid bak død og grav. Evig liv er Guds gave i Jesus Kristus (Rom 6,23), og det begynner med oppstandelsen ved Jesu gjenkomst (l Tess 4,14-17). Bare i evigheten kommer vi fullt og helt til vår rett.

Med alt dette i tankene kan vi se hvor stort det er å tale om mennesket som en sjel. På den ene siden vil det si at vi er skapninger med store begrensninger; vi skylder Gud vårt liv og står alltid overfor døden. På den andre siden peker det på alt som gjør oss enestående - høyden og dybden, vår fantastiske frihet og muligheten til å leve evig.

Når vi sier sjel, slår vi fast at den menneskelige eksistens har uendelig verdi. For en eneste sjel ville Jesus ha gitt sitt liv på Golgata (Joh 3,16). Å være en sjel, er å være Guds barn, å høre hjemme i himmelen og arve evigheten.

Richard Rice i Tidens Tale nr. 1, 1999.

Han som er livet
Det var Guds livspust som gjorde mennesket til en levende skapning, en sjel (1 Mos 2,7). Også andre skapninger har «livspust i nesen» (1 Mos 7,21.22), og vi står overfor samme skjebne som dem - døden (Fork 3,19). Livet er en gave fra Gud (Apg 17,25).

Siden Adam ble drevet bort fra livets tre (1 Mos 3,22), er frelsen i Jesus Kristus vårt eneste håp om evig liv (Joh 3,16; 1 Joh 5,11.12.24). «Jeg er veien, sannheten og livet,» sier han. «Ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Joh 14,6). Han er den eneste som har udødelighet i seg selv (1 Tim 6,15). «Han har tilintetgjort døden og ført liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet» (2 Tim 1,10).

Dette løftet blir ikke oppfylt når vi dør. Døden er som en søvn, en ubevisst tilstand (1 Tess 4,13; Job 14,21). Vi blir til jord igjen (Sal 146,4; Dan 12,2). Men når Herren selv, Jesus Kristus, stiger ned fra himmelen, skal de som døde i troen på ham, stå opp igjen (1 Tess 4,16). Da skal han kle det forgjengelige i uforgjengelighet, og det dødelige i udødelighet (1 Kor 15,53). «Døden er oppslukt, seieren er vunnet.»