Å snekre seg en identitet: Sabbaten

Den syvende dag
Denne gangen var det en skipskaptein, Joseph Bates, som førte an. I Åpenbaringen 11:19 leste Bates at i endetiden skulle Guds tempel i himmelen åpnes slik at paktens ark skulle komme til syne. Det fanget hans oppmerksomhet fordi han visste hva som var i arken. Bibelen er forteller helt tydelig at Moses la de ti bud der: «På den tiden sa Herren til meg: Hogg ut to steintavler, av samme slag som de første, og stig opp på fjellet til meg. Du skal også lage en ark av tre. Så vil jeg skrive på tavlene de ordene som sto på de første tavlene, de som du slo i stykker, og du skal legge dem i arken. Da laget jeg en ark av akasietre og hogg ut to steintavler likesom de første. Og jeg gikk opp på fjellet med de to tavlene i hånden. Han skrev på tavlene det samme som var skrevet første gangen, de ti ord som Herren hadde talt til dere på fjellet midt ut av ilden den dagen dere var samlet der. Og Herren ga dem til meg. Så vendte jeg meg og gikk ned fra fjellet og la tavlene i den arken jeg hadde laget. Der ble de liggende, slik som Herren hadde befalt meg» (5 Mosebok 10:1-5). 

Det neste Bates leste var Åpenbaringen 12:17. Der står det at mot slutten av menighetens historie vil dragen (Satan) bli vred på kvinnen (menigheten) og «føre krig mot de andre av hennes ætt, mot dem som holder fast på Guds bud».

Dette gjorde Bates oppmerksom på hvor viktig det var for Kristus at vi holder budene i endetiden. Følgelig var det helt naturlig at han også la merke til den mektige teksten i Åpenbaringen 14:12, som sier «Heri består de helliges tålmodighet, de som holder fast ved Guds bud og Jesu tro». Legg igjen merke til hvordan tekster legger vekt på å holde Guds bud.

Men det som virkelig fanget oppmerksomheten til Bates var hvordan denne teksten var plassert i framdriften av profetisk historie. Åpenbaringen 14:6-12 beskriver tre engler som roper ut sine budskaper til hele verden: «Jeg så en annen engel, som fløy under det høyeste av himmelen. Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk. Og han sa med høy røst: Frykt Gud og gi ham ære! For timen for hans dom er kommet. Tilbe ham som skapte himmelen og jorden, havet og vannkildene! En annen engel, den andre, fulgte etter og sa: Falt, falt, er Babylon den store, som har gitt alle folkeslag å drikke av sitt horelivs vredesvin. En annen engel, den tredje, fulgte etter dem og sa med høy røst: Dersom noen tilber dyret og dets bilde, og tar merket på sin panne eller sin hånd, da skal han også drikke av Guds vredesvin, som er skjenket ublandet i hans harmes beger. Og han skal pines med ild og svovel for de hellige englers og for Lammets øyne. Røken av deres pine stiger opp i all evighet. De har ikke hvile dag eller natt, de som tilber dyret og dets bilde, og hver den som tar imot merket med dets navn. Heri består de helliges tålmodighet, de som holder fast ved Guds bud og Jesu tro.» Dette er de siste budskapene som Gud har befalt sin menighet å forkynne før Jesus kommer igjen. (Les også versene 14-20 og legg merke til at Jesu annet komme er grafisk beskrevet der).

Bates noterte seg også at blant disse tre budskapene la det siste budskapet vekt på at i endetiden ville Gud ha et folk som tålmodig venter på at Jesus skal komme igjen på tross av mange skuffelser, og mens de venter holder de alle Guds bud.

Det var tydelig selv etter en overfladisk lesing av Åpenbaringen 12:17 og 14:12. Men Bates funderte videre: Trodde ikke alle kristne på å holde de ti bud? De fleste påstod i alle fall at de gjorde det. Ingen påstod tross alt at det var tillat å myrde eller stjele eller misbruke Guds navn.

Brikkene faller på plass
Men hva med sabbaten, tenkte han. Tilbad ikke de fleste kirkesamfunn på den første dag i uken i stedet for den sjuende dagen, slik Gud påbyr i 2 Mosebok 20:8-11? Og så var det den urovekkende profetien i Daniel 7:25 om at antikrist, beskrevet som «det lille horn» ikke bare skulle forfølge Guds barn, men skulle også «tenke på å forandre tider og lov». Alt dette fikk Bates på midten av 1840-tallet til å konkludere at den delen av loven som handlet om sabbaten hadde blitt forandret far den sjuende dagen til den første av kristne etter den nytestamentlige perioden.

Med alt dette i bakhodet falt blikket hans på budskapet til den første engelen i Åpenbaringen 14:7, som sier at Guds folk i endetiden vil «tilbe ham som skapte himmelen og jorden, havet og vannkildene!»

Plutselig begynte brikkene å falle på plass. Han visste tross alt hvor denne henvisningen til å tilbe Skaperen kom fra. Som de fleste bibellesere vet kommer den fra budet om å holde den sjuende dag hellig, i 2 Mosebok 20:8-11, «Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid». Hvorfor ikke? Fordi «på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.»

Åpenbaringen 14:7 er en del av et større tekstavsnitt som strekker seg fra Åpenbaringen 12:17 til 14:12, og som tydelig viser til at Gud i endetiden vil ha et folk som holder Guds bud like før Jesus kommer igjen annen gang. Bates og vennene hans la også merke til at sabbaten ikke bare gikk tilbake til loven som ble gitt ved Sinai, men den tar bibellesere helt tilbake til 1 Mosebok 2:1-3, som sier at den treenige guddom (1 Mosebok 1:26), inkludert Jesus (Johannes 1:1-3; Hebreerne 1:2), holdt den første sabbaten som et minnesmerke om verdens skapelse. Slik viste det seg at sabbaten eksisterte flere tusen år før jødene.

De tidligste adventister pekte også på at dette forklarer hvorfor Jesus sa at «Sabbaten ble til for menneskets skyld» (alle mennesker) og ikke bare for jødene. Jesus sa også at han selv var «herre også over sabbaten» (Markus 2:27-28). På grunnlag av slike tekster forstod de også at den eneste dagen Bibelen referer til som «Herrens dag» (Åpenbaringen 1:10) er det syvende dags sabbat. Alle andre definisjoner av dette utrykket kommer fra kirkehistorien i tiden etter den nytestamentlige perioden.

George R. Knight