Kristne som ikke er interessert i Jesus

Den fremragende apologeten og filosofien Dallas Willard skrev en bok for å hjelpe kristne som ville følge Jesus til å bli mer lik ham. [i] Men ti år senere måtte han skrive nok en bok, denne gang for å prøve å overtale kristne om at Jesus er verd å følge.

Tekst: Dallas Willard (og litt Harald Giesebrecht)

Boken som hadde som sitt uttalte mål å prøve å få kristne interessert i å følge Jesus begynner slik:

Mitt håp er å gi Jesus en ny høring, særlig blant de som tror de allerede forstår ham. I hans tilfelle har antatt kjennskap ført til avstand og avstanden har ført til forakt og en dyp og omfattende uvitenhet.

 Svært få mennesker i dag finner Jesus interessant som person, langt mindre av vital betydning for hvordan de lever sine faktiske liv. Han er generelt sett ikke sett på som en livsnær personlighet som håndterer problemer i det virkelige liv, men blir sett på som en som er opptatt av en eller annen flyktig sfære, en annen enn den vi må håndtere her og nå. Og, for å være ærlig, blir han ikke sett på som en person som har noe særlig å fare med.

 Han blir automatisk sett på som en mer eller mindre magisk figur, en brikke i et eller annet religiøst spill – som hører hjemme kun i kategorier som dogmer eller lov. Dogmer er det som du må tro, enten du tror det eller ikke. Og lov er noe du må gjøre, enten det er godt for deg eller ikke. Vi derimot står mitt i det virkelige livet som renner over med interessante, skremmende og relevante ting og mennesker. [ii]

…

 Men det livet og de ordene Jesus brakte inn i verden, kom ikke i form av dogmer eller lov. De kom i form av informasjon og virkelighet. Han og hans tidligere etterfølgere overveldet antikkens verden, fordi de brakte inn i den en strøm av liv på sitt dypeste, sammen med den beste informasjonen tilgjengelig i de aller viktigste spørsmålene… temaer som menneskesinnet alt hadde kjempet med i årtusener uten særlig suksess. Budskapet ble ikke opplevd som noe tilhørerne måtte tro eller gjøre fordi ellers ville noe ille, noe uten grunnleggende forbindelse til det virkelige livet – skje med dem. Folk som i starten ble berørt av budskapet konkluderte rett og slett med at de ville være tåpelige om de ikke tok det til seg. Dette var grunnlaget for deres omvendelse.

 Jesus selv ble sett på som en man beundret og respekterte, en du hadde store tanker om, en dyktig person med store evner. Tilbedelse av ham inkluderte dette, ikke som i dag hvor det utelukker det. Denne holdningen kommer til syne i Det nye testamentet i navn og fraser som: Livets høvding, herlighetens herre, liv i overflod. I dag er slike fraser stort sett tømt for intellektuelt eller praktisk innhold. [iii]

 …

  Uansett hva årsaken kan være, så er det mest avslørende ved vår tids kristne at han eller hun ikke har noen sterk følelse av at det å forstå og leve etter Jesu klare lære er spesielt viktig for hans eller hennes liv, og i hvert fall ikke avgjørende på noen som helst måte. [iv]

Et annet sted skriver Dallas Willard:

Denne vranglæren har skapt det inntrykket at det er helt greit å være vampyr-kristen. Man sier til Jesus: Jeg tar gjerne litt av blodet ditt, men jeg bryr meg ikke om å være lærling hos deg. Faktisk håper jeg du vil ha meg unnskyldt, mens jeg fortsetter med livet mitt, og så ses vi i himmelen! [v]

Det er et fascinerende paradoks at en kristen tenker av Dallas’ format nesten må trygle kristne i sin egen kulturkrets om å vurdere å følge Jesus. Samtidig kan det ikke unngå å gi en strime av håp til en del som gjerne skulle trodd Jesus, men som har avskrevet kristendommen på grunn av måten den til tider har blitt framstilt på av de som hevder å representere Jesus.

Dallas Willard er uansett verd å lese! Sjekk ut www.dwillard.org.

Kraften i litt vennlighet

Tekst: Harald Giesebrehct

Meliton Zamora’s jobb var å vaske klasserommene på det Filipinske universitetet . Det var ikke særlig spennende og etter åtte år tok han det ikke så nøye. Så en dag møtte han professor Reyes som lovpriste ham for hans trofaste vaskejobb. Zamora visste utmerket godt at han hadde gjort en elendig jobb, men takknemlig for måten professoren sa ifra på sørget han for at det var gullende rent fra da av. Litt senere på året ba Ryes ham om å komme til rom 120 hvor det ventet ham en stor overraskelse. Alle studentene hadde spleiset på julegave til ham og familien: Klær, matvarer og penger. Da bestemte Zamora seg for at han også ville begynne å vise vennlighet mot folkene rundt seg. Dette var i 1974. De neste 32 årene var han kjent som mannen som sang på jobben. Han fikk 12 anerkjennelser fra universitetet for utmerket tjeneste, han anla en hage ved biblioteket, men han var mest kjent for å være en reddende engel for studenter som ikke kunne finne noen andre som ville garantere for studielånet deres. Dette siste var en stor risiko, for dersom studentene ikke kunne betale måtte han betale dem selv. Flere enn 100 studenter takker Zamora for at de fikk fullført utdanningen sin.

I 2006 gikk Zamora av med pensjon og ble overrasket da hele pensjonen beløp seg på mindre enn en månedslønn. Begrunnelsen var at han hadde tatt ut nesten 700 sykedager. Det hadde helt klart skjedd en feil. I flere år prøvde han få til et møte med universitetet, men uten å vinne gehør… Men (hold deg fast) så fikk en av de studentene han hadde hjulpet høre om det. Og så fikk alle studentene han hadde hjulpet høre om det. Og disse menneskene var ikke studenter lenger. De var høytstående foretningsfolk, ansatte ved det samme universitetet, politikere. Flere av dem har gjort det bra i USA. Da fortellingen ble kjent ville alle være med å hjelpe.  Amerikanerne snakket om å opprette et fond. En tidligere president inviterte ham hjem til seg og kompenserte for det økonomiske tapet.

Da jeg leste dette tenkte jeg: Tenk om professor Reyes den ettermiddagen i 1974 hadde kjeftet i stedet for å være vennlig. Hvilken kjederaksjon av godvilje hadde ikke verden da gått glipp av? Og ville Zamora da hatt venner over hele verden?

Man vet aldri hvilken effekt litt vennlighet kan ha. Fra første klasse på barneskolen husker jeg nesten ingen ting, men jeg husker da jeg var hjemme hos en klassekamerat og han gav meg litt av myntsamlingen sin – en håndfull rare morsomme mynter fra hele verden. Jeg har voktet den som en skatt til denne dag og tenker fremdeles på den rausheten og godheten de representerer.

I ungdomsskolen tok læreren oss med rundt til ulike trossamfunn. En menighet skilte seg ut. De gav oss solo og lollipop og når vi pushet dem på teologien sa de at for dem var det Fil 4,5 som var viktigst: La alle mennesker få merke at dere er vennlige.  På grunn av brusen og måten de var på, ble det faktisk troverdig. De lyktes på en halvtime, ikke bare å lære meg et bibelvers jeg aldri har glemt, men å bygge merkevaren til menigheten sin på en måte som sitter til denne dag.

Du vet aldri hva et øyeblikk av vennlighet kan skape. Det er aldri forgjeves. La oss skape mange slike øyeblikk. La oss som følger ham, gi Jesus et raust rykte.  ”La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær!” (Fil 4,5).

Sunnheten og sannheten

Enhver er ikke salig i sin tro…

Tekst: Harald Giesebrecht

Enhver er ikke salige i sin tro. Enhver blir heller ikke salige av andres tro. Av og til ser jeg mennesker som bruker troen sin til å ødelegge både seg selv og familien sin. Jeg vet ikke hvordan de får det til, men det finnes mennesker som i Jesu navn lever forferdelig usunt og plager seg selv og barna sine med stadig skyldfølelse og angst for Guds mishag.  Det finnes foreldre som er så opptatt av sannhet og hellighet, at det ikke bare begrenser barnas vanlige sunne livsutfoldelse, men troen hindrer dem også  i å være seg selv overfor barna. Presset om å leve opp til idealene kommer i veien for nærhet og ærlig, sårbar kjærlighet. Det finnes også folk som i Jesu navn ser på mennesker som bare vil dem godt som sine fryktede fiender.  Det hender jeg tenker at når troen ble slik, hadde de kanskje hatt det bedre uten tro.  Og så begynner jeg å tenke på korstog, inkvisisjon, jødeforfølgelse, kjetterbrenning og alt det andre fæle som har skjedd i kristendommens navn. Da er det lett å bli mismodig.

Men når jeg studerer Jesus, han som kaller seg veien, sannheten og livet,  så oppfatter jeg ham som veldig sunn. I bergprekenen konfronterer han angst, bitterhet, grådighet og jeg-er-bedre-enn-deg holdninger. Det høres sunt ut. Stadig er Jesu hovedbudskapet: Slapp av – dere har en far som elsker dere!  Målet på åndelig modenhet er i følge Jesus, praktisk kjærlighet (Matt 5,43-48; 22,39; Joh 13,35). Jesus både levde og forkynte høye idealer, samtidig som han hadde en magnetisk tiltrekning på mennesker som levde langt unna de samme idealene. Det må reflektere en sunn balanse. Han gikk ofte på tvers av etablerte skillelinjer og dannet stadig overraksende nye allianser for  at verden skulle bli mer som Guds rike.  Disiplene lærte han opp til å balansere mellom tid med Gud, tid til vennskap og familie og tid til jobb og tjeneste for andre. Kjærlige relasjoner og det å  være med å bygge noe som virkelig varer står i sentrum av Jesu lære.

Her er noen spørsmål til egenrefleksjon over troen.  Det er ingen fullkommen liste, og flere av spørsmålene kan kanskje ikke besvares med enkle ja eller nei. Men så er det heller ikke meningen at man skal bli fort ferdig med dem.

Tegn på en usunn tro:

Gjør troen deg mer psykisk sliten?

Forsterker troslivet frykten og fiendebildene?

Er du stadig redd for å gå fortapt?

Er skyld, frykt og skam fremtredende drivkrefter?

Har du mindre kontakt med stor-familien og samfunnet rundt deg på grunn av troen?

Må du jobbe hardt for å bli ”god nok”?

Føler du ofte at du på grunn av troen må oppføre deg mot andre på en måte du egentlig ikke ønsker?

Oppfordrer trosfellesskapet deg til å bryte med familie og venner?

Koster Guds velsignelse penger?

Tegn på en sunn tro:

Er troen din en kilde til glede? (1 Pet 1,6-9)

Opplever du mer indre fred fordi du tror? (Matt 11, 28-30; Rom 14,1)

Er håpet en positiv ressurs i livet ditt? (Rom 15,13)

Er troslivet ditt bærekraftig over tid? (Joh 10.10)

Har menneskene rundt deg grunn til å glede seg over at du tror? (Matt 5,6; Gal 5,22.23)

Vil mennesker rundt deg oppleve mer kjærlighet fordi du tror? (Joh 13,35)

Er det nødlidende som får det bedre fordi du tror? (1 Joh 3,17)

Hjelper troen din deg til å se menneskene bak fiendebildene? (Matt 5,44, Gal 3,28)

Gir troen din deg lov til å føle sorg og sinne? (Matt 14,12-13; Joh 11,1-44; Sal 73,1-16; Matt 26,38)

Kan du være ærlig om livet i trosfellesskapet? (Ef 4,25; Joh 8,1-11; 11,8.15; Luk 15,1; )

Gir trosfellesskapet rom for nederlagene, tvilen og spørsmålene?  (Matt 26,36-46; 27,46; Sal 103,13.14)

Hjelper troen deg til å vokse og blomstre som menneske? (1 Kor 15,8-10; 2 Kor 12,8-10; Gal 5,22-23)

Til slutt vil du kanskje ønske å lese gjennom Det nye testamente med et øye for sunnheten i “sannheten”!

Hvordan bli vakker!

Å øve seg i takknemlighet er medisin mot bitterhet og andre ulumskheter

Tekst: Harald Giesebrecht

Presten og bibelkommentatoren Matthew Henry var kjent for å øve seg i takknemlighet. Så opplevde han å bli ranet, og vennene hans lurte veldig på hvordan han ville reagere på dette.

Men Matthew Henry fornektet seg ikke.

«Jeg takker for at jeg aldri har blitt ranet før!» skrev han i dagboken. Så ubehagelig hadde det vært at han nå var full av takknemlighet for alle de årene det ikke hadde skjedd.

«Takk for at de kun tok pengepungen og ikke mitt liv» skrev han alvorlig, men fortsatte humoristisk: «Takk at når de tok alt jeg hadde, så var det ikke så mye jeg hadde.»

Og til slutt…

«Takk for at det var jeg som ble ranet, og ikke jeg som var raneren.»

Noe av det flotteste med hele historien er kanskje at vi kjenner til den 300 år senere, fordi Matthew Henry tok takknemligheten så seriøst at han skrev takkebønner i dagboken sin.

A. J. Jacobs – redaktør i bladet Esquire i USA bestemte seg for å følge alle de regler og bud han kunne finne i Bibelen så bokstavelig som mulig i et helt år. Så skrev han en ganske morsom bok om eksperimentet (The Year of Living Biblically). Jacobs, som har jødisk bakgrunn, var ikke en troende da han begynte med eksperimentet så det var mye nytt å forholde seg til. Men en av de tingene som virkelig gjorde inntrykk var Bibelens vektlegging av takknemligheten. Han skrev etterpå:

Bibelprosjektet forandret livet mitt på både små og store måter. Jeg er mye mer takknemlig enn jeg pleide å være. Takknemlighet er et stort tema I Bibelen. Jeg prøver å være takknemlig for de 100 små tingene som går bra I løpet av en dag, I stedet for å fokusere på de 3-4 som går galt. Og kanskje dette er å skryte, noe som er veldig ubibelsk, men jeg tror dette året gjorde meg til et litt bedre menneske.

Og det tror jeg faktisk er sant. Takknemlighet gjør mennesker til bedre mennesker. Takknemlighet er vakkert og attraktivt. Takknemlige mennesker er ofte mennesker vi elsker å være sammen med.

Selv driver jeg mitt eget eksperiment om dagen. Hver gang det skjer ting som irriterer og stresser meg, finner jeg ti ting å takke for midt i situasjonen. Det fungerer faktisk. Og jeg tror det er bibelsk å øve på dette.

Hver gang Paulus tar oss med inn i sitt bønneliv nevner han takken som en sentral del. Og noe av det siste Jesus gjorde før han gikk til Gestemane var å takke. Han takket for brødet han delte med disiplene og så sang han en lovsang til Gud før han gikk for å oppleve sviket fra vennene, og ensomheten, fortapelsen og korset (Matt 15,22-26). Hvis Jesus kunne takke Gud i den situasjonen så kan jeg takke Gud, når dataen krasjer, når bilkøen stopper opp, telefonen er død, barna er ulydige, energien er på bunn og stressnivået på topp.  Faktisk er det akkurat da jeg har mest bruk for å takke. For bak alle disse dråpene av irritasjon ligger det hav av velsignelser. Og selv når dråpene blir til bølger og styrtregn hjelper det faktisk å takke. Selv om det da skjer mest på trass.

For:

«All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra ham som er himmellysenes Far» (Jak 1,17).

Bitter bismak

Hvordan håndterer du urettferdighet?

Av: Harald Giesebrecht

«Her har jeg jobbet og slitt for deg i 17 år… og nå dette?»

«Jeg trodde vi var venner, at jeg kunne stole på deg…»

«Hvorfor blir ikke jeg invitert? Jeg inviterte deg?»

«Peter får 150 000 mer i året for nøyaktig den samme jobben og med mindre ansenitet.»

«Jeg hadde forventet at Gud hadde stilt mer opp når jeg trengte det»

«Hvorfor meg? Hva har jeg gjort for å fortjene alle disse problemene?

De som omfavner mørke og bitterhet føler instinktivt at de trenger en god grunn for å gjøre det. Og dette gjør bitterheten så besnærende. Unnskyldningen er tilsynelatende edel: Krav om rettferdighet.

Bitterhet har nesten alltid opphav i en opplevelse av urettferdighet, av at noen skylder deg, av at du hadde en legitim grunn til å forvente bedre, at du urettmessig er blitt påført sår eller skade og at du nå har rett til å kreve at balansen gjenopprettes.  Men hva skjer med oss når balansen ikke gjenopprettes?

Noen klandrer seg selv: «Hva er det med meg siden folk tror de kan tråkke på meg og bruke meg?» Det sier seg selv at dette er en selvødeleggende respons.

Andre dehumaniserer: «En person som er så ussel er ikke en gang verdig min forakt». Det er ikke like opplagt at dette også er en farlig reaksjon. Gjør du dette til en standard respons hver gang noen ikke lever opp til forventningene dine, har du snart dehumanisert hele menneskeheten og da blir du ganske alene. Venner som hører deg snakke slik om andre lurer på hva du sier om dem når de går ut av døra. Bitterhet er rett og slett lite vakkert og det fratar oss livsgleden. Som ordtaket sier: Å være bitter er som å drikke gift å håpe at noen andre dør av det. Det at du har rett til å holde fast på andres urett, betyr ikke at du blir lykkelig av det.

Det er ikke tvil om hva Jesus mener når han advarer mot å kalle sin neste «raka» et ord som etterligner lyden man lager før man spytter, eller prøve å fryse ut sin neste ved å stemple vedkommende som en gudløs idiot (Mat 5,21-22)  Jesus forbinder slik dehumanisering med mord, og får selv foran og viser veien til alternativet:

Den tredje mulige responsen er nemlig å ta inn over seg at det har skjedd noe urettferdig, erkjenne at det gjorde vondt, kanskje til og med velge å konfrontere den det gjelder, når det er på sin plass… men så, om det ikke fører fram, velge å tilgi… å slette gjelden… gi slipp. De som investerer i andre på denne måten opplever ofte at bitterhet snus til kjærlighet. De har tross alt frivillig ofret en del for den andre… og slikt påvirker følelsene. Alternativet er å holde fast ved uretten. Ingen kan ta den retten fra deg. Men prisen er antakeligvis enda høyere.

Se til at ingen går bort fra Guds nåde! La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade så mange blir forgiftet. (Heb 12,15)

NB: Denne artikkelen har bare begrenset relevans for de som har opplevd seksuelle overgrep eller bærer på andre dype traumer. Veien til helbredelse for dem er mye mer sammensatt, og inkluderer å plassere skyld og hat der det hører hjemme. Men tilgivelse kan for noen, om de selv ønsker det,  være et frigjørende siste skritt i en lang prosess etter at mange andre viktige skritt tatt sammen med noen man stoler på og kan snakke med.

Hva er evangeliet?

Et av de mest revolusjonerende spørsmålene jeg noen gang er blitt stilt overfor er følgende: Hva er evangeliet Jesus forkynte?

Tekst: Harald Giesebrecht

Evangeliet hadde for meg lenge vært evangeliet om Jesu død og oppstandelse. Om frelse av nåde ved tro. Om “å bli rettferdiggjort i Kristus”, som Paulus kaller det. Men store deler av evangeliene handler også om noe annet. Spørsmålet er hva? Hvorfor alle disse fortellingene om mirakler, tegn, under og konfrontasjoner. Hvorfor alle de lange og korte talene? Hvorfor kalles dette for evangelium – gode nyheter?

Er det ikke nok med fortellingen om hvordan Jesus bar skylden opp på korset, døde og stod opp igjen, slik at jeg kan komme til himmelen?

Tydeligvis ikke.

Og da jeg begynte å studere «evangeliet Jesus forkynte» opplevde jeg et jordskjelv i min bibelforståelse. Men det var et godt jordskjelv. Budskapet Jesus begeistret sine tilhørere med var nemlig at Guds rike var i ferd med å bryte inn i vår virkelighet.

Kongen vandret alt i blant dem. Han jaget ondskapens åndehær på flukt, og løste de som var bundet av sykdom, synd og sorg. Og han underviste og demonstrerte hvordan det ser ut når Gud svarer bønnen: «Skje din vilje på jorden, som i himmelen». Jesus gjorde ikke noe mindre enn å verve agenter for Guds rike. Det var det det handlet om å bli lærling hos ham. Med Jesus og hans etterfølgere fikk hele Guds plan om å gjenreise og helbrede den ødelagte planeten en ny start.

Evangeliet i evangeliene handler ikke om korteste vei til himmelen. Jesus buskap var mer: Liker dere det dere ser? Er Guds rike attraktivt for dere? Så kom å bli med! La oss arbeide sammen for å utbre Guds rike på planeten jorden.

Guds rike ble dermed ikke noe jeg måtte vente på, men en levende realitet her og nå. Jesus har allerede fått all makt i himmel og på jord. Og han er Herre og Konge i mitt liv. Ikke for at jeg en dag skal bli frelst, men fordi Guds rikes prinsipper og levemåte er den vakreste og beste måten å leve på. Menighet oppstår overalt hvor Jesu lærlinger – godhetens agenter – møtes.

Mens vi venter

Mens vi venter på at Kongen skal komme til syne i herlighet for å utslette døden og ondskapen for alltid, er det store spørsmålet selvfølgelig: Hvem er på Guds rikes side? Hvem viser med sine liv at de lengter etter en himmel og en jord «hvor rettferdighet bor»? Hvem «hungrer og tørster etter rettferdighet»?  Hvem i denne verden er det Gud «heier på»? Hvem er det som vil det samme som Gud? Er det de kristne? Er det også andre som vil det samme som Gud?  Heier Gud på dem også?

Jeg kom over en side her om dagen som gjør ironien komplett. Den het «Ateister for Kristus». Det var en gruppe ateister som hadde som mål å få konservative kristne i USA til å gjøre som Jesus sa. De mente verden ville bli bedre da.

Lurer på hva Gud synes om det?

Er det selvmotsigelser i Bibelen?

Var det Gud eller Satan som fikk David til å holde folketelling? Holdt Jesus bergprekenen på en slette eller på et fjell? Har Paulus rett i at vi blir rettferdiggjort bare ved tro, eller har Jakob rett i at vi ikke blir det? Har Gud virkelig tillatt selvmotsigelser i Bibelen?

Av Harald Giesebrecht.

Gåten.
“For noen slurvefanter,” tenkte jeg. Det var helt opplagt at journalisten hadde gjort en feil. Artikkelen foran meg fortalte om to tvillinger som ble født. Den første klokken 2.40 om natten og den andre klokken 2.10 samme natt. To ganger ble feilen gjentatt, både i ingressen og i brødteksten. Hvordan kunne den andre tvillingen bli født før den første? Hvorfor hadde ikke desken oppdaget feilen? Men så kom forklaringen.

Forklaringen
Prøv først om du greier å løse gåten. Den virker i utgangspunket uløselig og tåpelig. Vi har lyst til å bortforklare den som slurv og løgn. Men fortellingen har vært sann hele tiden. Vi mangler bare en viktig opplysning. Vi mangler et perspektiv som gjør det hele klart: Klokken tre denne natten ble klokken stilt en time tilbake. Sommertiden var slutt.

Selvmotsigelser og uoverensstemmelser
Listene over påståtte selvmotsigelser i Bibelen er mange og lange. De fleste av dem du finner på Internett er i tillegg nokså tåpelige og banale – laget av mennesker som hverken forstår seg på Bibelen eller på hva en ekte selvmotsigelse er. Men ikke alle problemene lar seg avfeie uten videre. Noen av innvendingene synes både etter første og andre øyekast å være ganske gode. Men la oss først se hva vi mener med en selvmotsigelse. Ta en titt på denne tegningen. Hvor mange kvadrater ser du? Du får 25 sekunder.

Svarte du 16, er det riktig. Svarte du 24, er det også riktig svar. Faktisk er det hele 30 kvadrater her.
Det at noen ser 16, en annen 24 og en tredje 30, er ikke ekte selvmotsigelser. Svarene stemmer ikke overens, men de utelukker ikke hverandre. Det er sant at det er 16 kvadrater, men det er også sant at det er 24. Men det ville vært selvmotsigende hvis noen sa: “Det er bare 16 kvadrater her” og en annen sa: “Det ikke bare 16 kvadrater her.” Dette er en ekte selvmotsigelse fordi begge utsagnene ikke kan være sanne samtidig. Med mindre man mener to ulike ting med ordet “kvadrat”.

Misforståelser
Svært mange av de påståtte selvmotsigelsene i Bibelen skyldes imidlertid misforståelser. Her er sju vanlige årsaker til at man ser selvmotsigelser:

1. Sammenhengen
Man tar ikke sammenhengen alvorlig. Petter skriver i et brev: “Tom er ikke min sønn.” Men en annen gang skriver han: “Tom er min sønn.” Er dette en selvmotsigelse? Ikke når du kjenner sammenhengen og vet at Tom på et tidspunkt ble adoptert av Petter. Bibelen ble skrevet over en periode på 1500 år, og den dekker over 4000 år av historien. Det er derfor viktig å forstå sammenhengen. Når for eksempel Esra 2,6. 8.12.15.19.28 gir andre tall for de som vendte tilbake fra det babylonske fangenskapet enn Neh 7,11.13.17.20.22.32, så har det en ganske enkel forklaring. Esra talte opp dem som hadde til hensikt å reise fra sine hjem i Babylon tilbake til Juda, Nehemja talte noen år senere dem som faktisk kom fram til Juda. I mellomtiden (5-10 år) kan mange ha ombestemt seg eller til og med avgått ved døden.

2. Ufullstendig
En annen vanlig måte å kritisere Bibelen på, er å kreve at alle bibelfortellingene har med alle detaljer og er 100 prosent presise. Når kritikeren klarer å bevise at det ikke er slik, slår han seg for brystet, men de kristne har heller aldri hevdet at det var slik.

Sett at historiene ovenfor ikke hadde etterlatt noe bevis for at Tom ble adoptert av Petter eller at Nehemja og Esra talte på to forskjellige tidspunkter. Da ville du bare ha de to utsagnene som tilsynelatende var en selvmotsigelse. Ved å anta at du har all informasjon, har du kalt en mann en løgner som ikke er det. På samme måten kan det være paradokser i Bibelen som vi ikke ser løsningen på, men det betyr ikke at den ikke finnes.

3. Genre
Useriøse kritikere tar noen ganger ikke hensyn til at Bibelen ikke bare er historiefortelling. Det er mange forskjellige typer litteratur. Ordspråkene er ikke lover fra Gud, men tommelfingerregler, Salmene bruker billedspråk, mange av profetene bruker metaforer og lignelser. Hebraisk har generelt et svært rikt og sterkt billedspråk som ikke alltid skal tas bokstavelig. Hvis man glemmer alt dette, kan man lett se motsigelser og problemer der det ikke er noen. Gud bad Hosea gifte seg med en prostituert, selv om han hadde forbudt hor. Dette er ikke en selvmotsigelse, men Gud ønsket å fortelle noe gjennom symbolhandlinger. Hele poenget var at det skulle bli skandale. En liste satte opp mot hverandre budet mot å ta renter på lån (3 Mos 25,37; Salm 15,5) og Jesu ord i Matt 25,27: “Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne få dem igjen med renter når jeg kom tilbake.” De som setter opp slikt som motsetninger, tar hverken hensyn til sammenhengen eller det faktum at ordene i evangeliet, er ordene til kongen i en lignelse, og ikke poenget i det Jesus skulle si i det hele tatt.

4. Tolkning
Mange selvmotsigelser lar seg bare opprettholde hvis man velger en spesiell tolkning av tekstene. Hvis man tolker dem på en annen måte, forsvinner selvmotsigelsen. For eksempel, hvis man tar tommelfingerreglene i ordspråkene og tolker dem som absolutte prinsipper, kan man lett få problemer. En annen liste over selvmotsigelser hadde satt opp som motsetning at Jesus sier man skal ære sin far og sin mor (Matt 15,4) og samtidig lærer at vi ikke skal kalle noen på jorden for “far” (Matt 23,9) og at han er kommet for å sette skille, slik at sønn står mot far og datter mot mor (Matt 10,35). Folk som lager motsetninger av slikt, tar ikke hensyn til at tekster må leses og tolkes ut fra sin kontekst. I Matt 23,9 handler det om å gjøre mennesker til mellommenn mellom oss og Gud, og i Matt 10,35 forteller Jesus at de som tar imot evangeliet noen ganger vil bli forfulgt, selv av sin egen familie. Det er ingen motsetning her.

5. Nyanser
Ord kan ha forskjellige avskygninger og meninger i forskjellige sammenhenger. Og den samme tingen kan ofte ha forskjellig navn. Personer kan også ha flere forskjellige navn. Ofte setter kritikerne to vers opp mot hverandre som motsetninger, fordi de ikke tar hensyn til at ordet betyr helt forskjellige ting i de to versene. “Fred” på norsk kan for eksempel bety fravær av krig, eller en indre ro. Det hebraiske ordet barak kan for eksempel bety både å velsigne og forbanne. Og det greske ordet for å friste er det samme som for å prøve. En liste slo for eksempel fast at Noah (1 Mos 7,1) og flere andre blir omtalt som rettferdige, selv om Paulus sier at det ikke finnes en eneste som er rettferdig (Rom 3,10. De som ser dette som en selvmotsigelse, antar at ordet “rettferdig” alltid betyr nøyaktig det samme, uansett sammenhengen og uansett hvilket ord i grunnteksten det er oversatt fra.

6. Enten – eller
Ofte viser kritikeren en svært forenklet svart/hvit enten-eller tenkning, når svaret kanskje er både-og. Holdt Jesus bergprekenen på en slette (Luk 6,17-49) eller på et fjell (Matt 5,1-7,29). Matt 5,1 sier at Jesus gikk opp i fjellet. Selv på norsk fungerer det uttrykket. Alle som har gått “i fjellet”, har gått over sletter. Det er det samme på gresk. Han gikk inn i fjellheimen. Både Matteus og Lukas har rett. Jesus fant en slette i fjellet. Det samme kan sies om folketellingen som også er nevnt i ingressen. Akkurat som da Job ble prøvet (Job 1-3), og da Peter ikke bestod og fornektet Jesus (Luk 22,31-32), var både Satan og Gud involvert.

7. Tall-tull
Tall og datoer er en populær ting å henge seg opp i, og her kunne vi fylt bøker med eksempler. Tall, definisjoner, datoer, tellemåter – mulighetene for variasjon er store. Selv i dag varierer angivelsen av hvor mange knokler det er i menneskekroppen: 204, 208, 240 og 246. Jødene hadde to kalendere, en sekulær, og en religiøs. Begge hadde tolv måneder, men den ene begynte om høsten og den andre om våren. I tillegg hadde babylonerne og assyrerne andre måter å regne kongenes regjeringstid på enn jødene. Noen historieskrivere opererer med avrundinger og ca.-tall, mens andre er mer nøyaktige. Noen av motsetningene kan også være avskriftfeil som har oppstått når manuskriptene ble kopiert for hånd, og til slutt er tallsystemet på hebraisk ikke alltid like enkelt og entydig, siden man brukte både enkeltbokstaver og ord som tall, og de kunne også bety andre ting.

Filosofen og detektiven
Evangeliene forteller samme historien flere ganger. Krønikebøkene gjenforteller deler av Samuelsbøkene og Kongebøkene. Jeremia og Daniel overlapper litt både med hverandre og med Krønikebøkene. Esra og Nehemja skriver også om det samme. Alle disse overlappingene gjør også at det er mange variasjoner i de samme fortellingene og flere tilsynelatende selvmotsigelser.

Det er to måter å se å variasjonene på. De som tenker mer filosofisk vil kanskje si at hvis ikke Matteus (8,28) og Markus (5,15) kan bli enige om det er var én eller to besatte, så kan vi ikke stole på noen ting i Bibelen. Hvis de tar feil i detaljene, hvordan kan vi da stole på dem når det virkelig gjelder?
Men den andre måten å studere problemet på, er som en historiker eller en detektiv: Variasjonene viser at vi har med uavhengige vitner å gjøre, ikke bare to som har sjekket at notatene deres stemmer overens og kopiert hverandre. Og når vi har to uavhengige kilder, er det dobbelt så sikkert at historien faktisk er sann!

Jakob og Paulus
Kanskje den alvorligste tilsynelatende selvmotsigelsen i Bibelen er den mellom Jakob og Paulus. Paulus sier at vi blir rettferdiggjort “bare ved troen på Kristus Jesus” (Gal 2,16) og “ikke på grunn av gjerninger”. Mens Jakob konkluderer: “Dere ser altså at mennesket blir erklært rettferdig ved gjerninger og ikke bare ved tro” (Jak 2,24). Er dette en ekte selvmotsigelse?

Sammenhengen viser at Jakob skrev til mennesker som mente livsførselen ikke spilte noen rolle. Paulus skrev til legalister som prøvde å jobbe seg inn i himmelen. Men dette er ikke løsning god nok i et så viktig tema. Når vi studerer nærmere oppdager vi at Jakob med ordet “tro” mener “å være klar over”. “Du tror at Gud er én? Det gjør du rett i. Også de onde ånder tror det ( og skjelver!” (Jak 2,19). Han kommer også med eksempel hvor man prøver å mette og kle de nakne og sultne bare ved å si “vær mett, bli kledd” (vers 16). Med andre ord tenker Jakob på “tro” som “en tanke i hodet” og ikke noe mer. Men er det dette Paulus mener når han skriver om tro? Når vi leser hele teksten i sammenheng, ser vi at de ikke er så uenige likevel. Begge bruker nemlig fortellingen om Abraham. Ifølge Paulus fikk Abraham et løfte fra Gud om at han skulle bli et stort folk, og det Gud var opptatt av, var at Abraham stolte på løftet. Men hvordan artet dette seg i Abrahams liv?

Kampen for å tro
Abraham får løftet fra Gud (1 Mos 12). Gud selv lover at han skal bli et stort folk, men kan Abraham hvile i tillit til dette løftet? Noen få vers senere er Abraham i Egypt, hvor han blir livredd for å bli drept. Han begynner å lyve og kommer opp i store vanskeligheter ( alt for å passe på seg selv og den store planen. Han har ennå ikke lært å hvile i Guds løfte. Etter hvert som tiden går, virker det som Abraham satser på nevøen Lot som arvingen til løftet. Han gir Lot den beste delen av landet og risikerer livet for å befri ham når han blir kidnappet, og krangler endog med Gud om å spare byen der han bor. Senere gir han opp denne planen, og leker med tanken om å gjøre trellen sin til arving (1 Mos 15,3) Men Gud gjentar løftet, og nå står det at Abraham virkelig trodde Gud. Men hadde han lært å hvile i løftet? Like etterpå begynner han å ta seg medhustruer for å hjelpe Gud, og resultatet er all mulig elendighet og familieproblemer. I kapittel 20 lyver han igjen for å beskytte den store planen, men så endelig i kapittel 21 blir Isak født. Løftet er blitt oppfylt. Og endelig lærer Abraham å hvile i troen på at Gud er til å stole på. Og når Gud ber ham ofre Isak, så er Abraham villig. Han har lagt til side sine egne gjerninger, og lært seg å hvile i Guds trofasthet. Og så kommer han med den profetiske uttalelsen som handler om hvordan Gud alltid gir frelse til menneskene som en gave: “Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min.”

Paulus tolker denne historien som følger: Abraham fikk Guds løfte av nåde, men arbeidet hele livet for å oppfylle det selv. Men så lærte han å stole på at Gud kan ta vare på løftet sitt, og det ble regnet ham til rettferdighet. Jakob synes å tolke dette på følgende måte: Det var ikke nok å vite om løftet. Det måtte få konsekvenser for hvordan Abraham levde sitt liv.

Sett på denne måten er det ingen reell motsetning. Abrahams trosgjerning handler om å lære å hvile i Guds løfte og hans trofasthet og hans rettferdighet. Det handler om å slutte å streve i egne gjerninger, og i stedet stole på Gud som ved sitt ord har erklært oss rettferdige i Kristus. Vi blir satt fri fra frykten og trelldommen under egne gjerninger slik at vi i stedet kan gjøre de gjerningene Kristus har lagt ferdig for oss (Ef 2,8-10).

Hvem har oversikten?
Et par gode råd til slutt. Når du blir forvirret av tilsynelatende selvmotsigelser i Bibelen, så gjør to ting. Tenk på hvor lang tid det tok før du greide å se alle 30 kvadratene i tegningen ovenfor. Husk at du ikke har hele oversikten ennå. Studer tekstene i sammenheng, bruk de syv prinsippene ovenfor. Og til slutt: Ikke kast bort tid på å løse uvesentlige problemer som ikke har noen som helst betydning for ditt liv sammen med Gud. Sannsynligheten for at det er du som ikke har oversikten, er tross alt mye større enn at Gud har mistet den.

Slutten er allerede i begynnelsen

Hvis verden er skapt av Gud, og en Gud som elsker oss og vil være sammen med oss, så vet vi at også slutten blir god“ for alltid.
Av Ove S. Berntsen.

Var Gud god i begynnelsen? Vil han være god i slutten? Det er to av de viktigste spørsmål vi kan stille, og de er egentlig to sider av samme spørsmål.

Vi kan også spørre på en annen måte: Hvem eller hva står bak alt? Er tilværelsen en tilfeldighet? En prosess uten mening? En lang marsj gjennom natten, truet av usynlige fiender, torturert av tretthet og smerte? Er vi kosmiske konsentrasjonsfanger, eller er det noen som elsker oss? Har vi en god framtid?

Noen av de beste, og verste svar, finner vi i beretningene om hva som fant sted i historiens morgen, i åpenbaringer, legender og sagn. Hva slags gudsbilde står vi overfor i for eksempel den babylonske skapelsesmyten?

Her får vi vite at verden ble til etter en avgjørende kamp mellom stridbare guder. Marduk vant over Tiamat, kløvde henne i to og skapte himmelen og jorden. Etter tumultene fryktet Tiamats etterfølgere for at de skulle bli gjort til slaver og alltid være dømt til slit og strev. For Marduk hadde forklart at han planla å bygge et kjempestort bosted for seg selv og dem som støttet ham, ved navn Babylon. De stakkars gudene tryglet så sårt om å slippe dette slavearbeidet. Da fattet Marduk en avgørende beslutning for å spare Tiamats ætt: Han ville skape en lavtstående, primitiv skapning. ”Han skal hete menneske,” står det på leirtavlene. Vår oppgave er altså å spare gudene for slit og strev og trist arbeid. Menneskene skal være slaver for gudene, slik at de skal få ”hvile”. Slik så babylonerne seg selv.

Et bedre perspektiv
I Bibelen finner vi et uendelig mye bedre perspektiv over hverdagen. Verden er skapt av en Gud. Og enda bedre: Det er en Gud som elsker oss. Men den største overraskelsen er at han skapte en særskilt dag som en gave til menneskene. Akkurat som i den babylonske skapelsesberetningen er hvilen viktig. Ordet sabbat betyr hvile. Men der er hvilen en luksus som gudene ikke deler med oss. Den sanne Gud ser oss ikke som slaver, men som venner. Han gir hvile, visshet, glede og fred. Hver hviledag er et tegn i livets strid som gir oss ny tillit til ham.

Da størsteparten av jødefolket ble bortført som slaver av babylonerkongen Nebukadnesar, behøvde de mer enn noen gang forvissningen om at Gud var med dem. I denne smertelige krisen ble sabbaten særlig viktig for dem. ”Hold mine hviledager hellige! De skal være et tegn på pakten mellom meg og dere, så dere kan vite at jeg er Herren deres Gud,” var budskapet gjennom profeten Esekiel (Esek 20,20).

Den Gud som var god i begynnelsen, har fremdeles stor omsorg for dem.

Som det babylonske skapelsessagn, gir heller ikke vår tids teorier om opphav og mening mye rom for tanken om en kjærlig Gud. Det er en ubarmhjerteig og ufølsom seleksjon som har styrt utviklingen, et barbarisk blodsøl, kamp og brutalitet uten grenser i millioner av år. Tilværelsen har vært ond fra begynnelsen av. Kjærlighet er et fremmedord i en slik prosess.

Ingen av oss var til stede i starten, bare Gud, så vi har ikke mer enn teorier å fare med. Evolusjonsteorien er en av dem. Men en teistisk evolusjon er en umulig tanke for troen. Ideen om at Gud har skapt alt med en naturlig kapasitet til å utvikle seg til alt liv slik vi ser det i dag, er uforenlig med forestillingen om en god Gud. Har vår Far i himmelen vært avhengig av død og undergang for å skape noe uavkortet godt? (1 Mos 1,31).

Hvis de middelalderske bilder av helvetes flammer sier at Gud er ond til sist, så sier vår tids bilder av livets opphav og utvikling at Gud var ond fra begynnelsen av.
Essensen i evangeliet
Derfor er det flere spørsmål som ber om svar: Hva er synd, hvis alt alltid har vært som det er? Er det mulig å forklare hva frelsen dreier seg om hvis vi må se bort fra et historisk fall? Er det noe mellom himmel og jord som gir rom for teorien om at Gud en eller annen gang utrustet mennesket med et talent for fullkommenhet, en sjel? Gir det noen mening i å snakke om gjenopprettelsen av skaperverket? Om en ny himmel og en ny jord?

En norsk teolog hevder at det er umulig å forene forsoningen med evolusjonsteorien. Det er ingen ortodoks, men en ærlig mening. Hans egen løsning, ”kristusprosessen”, gir imidlertid ikke et særlig bedre bilde av Gud som skaper. Er han ikke mer enn en slags kosmisk medfølelse?

Vår historie er et mellomstadium hvor fortapelsen og frelsen er nøkkelord. Det har vært godt før og det vil være minst like godt en gang. Det er essensen i ”et evig evangelium” (Åp 14,6).

Slutten er allerede i begynnelsen.