Slutten er allerede i begynnelsen

Hvis verden er skapt av Gud, og en Gud som elsker oss og vil være sammen med oss, så vet vi at også slutten blir god“ for alltid.
Av Ove S. Berntsen.

Var Gud god i begynnelsen? Vil han være god i slutten? Det er to av de viktigste spørsmål vi kan stille, og de er egentlig to sider av samme spørsmål.

Vi kan også spørre på en annen måte: Hvem eller hva står bak alt? Er tilværelsen en tilfeldighet? En prosess uten mening? En lang marsj gjennom natten, truet av usynlige fiender, torturert av tretthet og smerte? Er vi kosmiske konsentrasjonsfanger, eller er det noen som elsker oss? Har vi en god framtid?

Noen av de beste, og verste svar, finner vi i beretningene om hva som fant sted i historiens morgen, i åpenbaringer, legender og sagn. Hva slags gudsbilde står vi overfor i for eksempel den babylonske skapelsesmyten?

Her får vi vite at verden ble til etter en avgjørende kamp mellom stridbare guder. Marduk vant over Tiamat, kløvde henne i to og skapte himmelen og jorden. Etter tumultene fryktet Tiamats etterfølgere for at de skulle bli gjort til slaver og alltid være dømt til slit og strev. For Marduk hadde forklart at han planla å bygge et kjempestort bosted for seg selv og dem som støttet ham, ved navn Babylon. De stakkars gudene tryglet så sårt om å slippe dette slavearbeidet. Da fattet Marduk en avgørende beslutning for å spare Tiamats ætt: Han ville skape en lavtstående, primitiv skapning. ”Han skal hete menneske,” står det på leirtavlene. Vår oppgave er altså å spare gudene for slit og strev og trist arbeid. Menneskene skal være slaver for gudene, slik at de skal få ”hvile”. Slik så babylonerne seg selv.

Et bedre perspektiv
I Bibelen finner vi et uendelig mye bedre perspektiv over hverdagen. Verden er skapt av en Gud. Og enda bedre: Det er en Gud som elsker oss. Men den største overraskelsen er at han skapte en særskilt dag som en gave til menneskene. Akkurat som i den babylonske skapelsesberetningen er hvilen viktig. Ordet sabbat betyr hvile. Men der er hvilen en luksus som gudene ikke deler med oss. Den sanne Gud ser oss ikke som slaver, men som venner. Han gir hvile, visshet, glede og fred. Hver hviledag er et tegn i livets strid som gir oss ny tillit til ham.

Da størsteparten av jødefolket ble bortført som slaver av babylonerkongen Nebukadnesar, behøvde de mer enn noen gang forvissningen om at Gud var med dem. I denne smertelige krisen ble sabbaten særlig viktig for dem. ”Hold mine hviledager hellige! De skal være et tegn på pakten mellom meg og dere, så dere kan vite at jeg er Herren deres Gud,” var budskapet gjennom profeten Esekiel (Esek 20,20).

Den Gud som var god i begynnelsen, har fremdeles stor omsorg for dem.

Som det babylonske skapelsessagn, gir heller ikke vår tids teorier om opphav og mening mye rom for tanken om en kjærlig Gud. Det er en ubarmhjerteig og ufølsom seleksjon som har styrt utviklingen, et barbarisk blodsøl, kamp og brutalitet uten grenser i millioner av år. Tilværelsen har vært ond fra begynnelsen av. Kjærlighet er et fremmedord i en slik prosess.

Ingen av oss var til stede i starten, bare Gud, så vi har ikke mer enn teorier å fare med. Evolusjonsteorien er en av dem. Men en teistisk evolusjon er en umulig tanke for troen. Ideen om at Gud har skapt alt med en naturlig kapasitet til å utvikle seg til alt liv slik vi ser det i dag, er uforenlig med forestillingen om en god Gud. Har vår Far i himmelen vært avhengig av død og undergang for å skape noe uavkortet godt? (1 Mos 1,31).

Hvis de middelalderske bilder av helvetes flammer sier at Gud er ond til sist, så sier vår tids bilder av livets opphav og utvikling at Gud var ond fra begynnelsen av.
Essensen i evangeliet
Derfor er det flere spørsmål som ber om svar: Hva er synd, hvis alt alltid har vært som det er? Er det mulig å forklare hva frelsen dreier seg om hvis vi må se bort fra et historisk fall? Er det noe mellom himmel og jord som gir rom for teorien om at Gud en eller annen gang utrustet mennesket med et talent for fullkommenhet, en sjel? Gir det noen mening i å snakke om gjenopprettelsen av skaperverket? Om en ny himmel og en ny jord?

En norsk teolog hevder at det er umulig å forene forsoningen med evolusjonsteorien. Det er ingen ortodoks, men en ærlig mening. Hans egen løsning, ”kristusprosessen”, gir imidlertid ikke et særlig bedre bilde av Gud som skaper. Er han ikke mer enn en slags kosmisk medfølelse?

Vår historie er et mellomstadium hvor fortapelsen og frelsen er nøkkelord. Det har vært godt før og det vil være minst like godt en gang. Det er essensen i ”et evig evangelium” (Åp 14,6).

Slutten er allerede i begynnelsen.